Dette er en historie om at det nytter. Og selv om det startet som et hyggelig sammentreff, har «Hjelp til selvhjelp» vokst seg til en organisasjon som har stødig hånd om både små og store brikker i det imponerende puslespillet de legger i Kenya.

Helge Underland har til daglig full jobb som byggeleder hos Opak. Kona Kirsten Markhus Underland er revisor i skatteetaten, der hun jobber med skatt for utvikling, og har oppdrag i Zambia. Alt arbeidet for «Hjelp til selvhjelp» gjøres gratis, og de betaler flyturene til Kenya selv.

 

ØB var med på en tur nå i oktober, sammen med en gruppe på 16, som reiste med Flamingo safari. Foretaket ledes av Daniel Muema Kikwa, og er en del av «Hjelp til selvhjelp». Kikwa er også organisasjonens mann på landsbygda i Kitui-regionen, der det meste foregår.

Ikke som andre safarier

En safari med Flamingo er ikke helt som alle andre. Den vil at du også skal bli kjent med lokalbefolkningen i Kenya, og ikke bare se løver og elefanter. Når du kommer folk tett på livet, ser du fattigdommen, men også mulighetene til å gjøre en forskjell.

 

Vi kommer tilbake til alt fra møtet med Mama Mercy og alle hennes små på barnehjemmet, til storfint besøk fra ambassaden og forhåpningene til den nye rånen Helge. Men først et tilbakeblikk.

LES OGSÅ: Den observerende Atle

For ti år siden var ekteparet Underland med Kirstens far til en misjonsstasjon i Tanzania. Der fortalte de at de hadde behov for mer vann, men Helge mente dette ville ordne seg hvis de skiftet gamle rør og tettet kraner.

– Jeg sa at de trengte var biogass, men det kom ingen reaksjon. Da jeg var hjemme igjen fikk jeg en telefon om hvor biogassanlegget ble av, humrer bygningsingeniøren, som ikke har dette som sitt fagfelt.

Underland tok kontakt med en kinesisk gjesteforeleser han hadde lest om i ØB, og fikk tegnet en enkel skisse til et biogassanlegg drevet med husdyrgjødsel. Så startet pengeinnsamlingen.

– Mat og drikke ble kjøpt inn og jeg feiret 50-årsdagen min tre ganger. Gavene skulle være bidrag til biogassanlegget, og vi auksjonerte bort afrikanske t-trøyer for flere hundre kroner, opp til flere ganger, forteller Helge Underland.

Vellykket prosjekt

Prosjektet ble vellykket, og det var fristende å fortsette med et anlegg til. En misjonsstasjon i Kenya var interessert og planleggingen startet, men det ble bråstopp da de ikke ville ha en grisefarm i et muslimsk område. Det hjelp ikke at Helge forsikret at det fikk like bra med kuer.

 

Så satt de der i bilen til Daniel Kikwa, som var sjåfør på turen. Kenyaneren ymtet forsiktig frempå om at det også var behov for hjelp i området der han kom fra, og det ble besluttet å ta en tur til Kitui. For å gjøre en lengre historie kort så ble det en varm mottagelse. Det ble bygget grisehus tilkoblet biogassanlegg på Katulani boys Secondary school og senere kom også det første vanntårnet i organisasjonens regi, på dette området.

Kirsten Underland kom i prat med Kikwa, som er utdannet innen reiseliv og hadde vært safarisjåfør for andre i mange år. Han avslørte at hans høyeste ønske var et eget safarifirma, og de to begynte lekent å drodle om hva foretaket burde hete. Noe med en farge. Kanskje rosa? Og hvilket dyr kan forbindes med det? Jo, fuglen flamingo! Og så var det gjort.

Elendig nett

Starten var ikke enkel. Daniel Kikwa hadde en mobiltelefon, men hadde aldri brukt en pc. Nettet var også elendig, så det var ikke lett verke å markedsføre seg eller holde kontakt med kunder. I alle de ti årene som har gått har Daniel og Kirsten jobbet tett sammen, og nå ruller det stadig biler fra Falmingo safari rundt på tur. Firmaet eier en, mens det leies inn flere. Gjestene er i hovedsak nordmenn.

– Det jeg er mest fornøyd med å ha fått til, men det er alltid nye utfordringer, for den gamle bilen til Daniel er snart utslitt, sier Kirsten Underland. De to hadde stadig samtaler i bilen, for å se på mulighetene og planlegge fremtiden.

Første stopp på denne turen var i to slumområder i Nairobi. En pott fra «Hjelp til selvhjelp» går til mat til de 200 barna som bor på Samarithan children home i Mathareslummen. Dette er et falleferdig høyt hus, som stadig får en ny etasje, for å gi plass til flere. Barn fra nyfødte og oppover leveres på døra, og Mama Mercy har rom for dem alle. Ei seng i en mørk sovesal er himmelen i forhold til livet på gata i slummen.

– Det kommer alltid nye babyer, og det vi kan tilby er mat, utdanning og tak over hodet. Målet vårt er at barna skal bli noe i samfunnet, og vi er stolte av at over 60 fra oss har tatt eksamen ved universitetet, sier Mercy M. Mburu, som står på for barna sent og tidlig, sammen med mange frivillige.

Dryppende klesvask henger over alt og middagen syder over åpen ild i ei kjempestor gryte på det bekmørke kjøkkenet.

En pott penger går også til noe timer med aktiviteter for barn, i en av slumkirkene.

Fattigdommen råder

Fattigdommen råder også på landsbygda, og i Kitui er det så støvete og tørt at kaktusene skrumper inn og visner i grøftekanten. Men rundt Flamingo farm råder optimismen. Peninah Mwaria kommer ut og tar imot Kirsten Underland med åpne armer. Hun har oppsynet med driften på farmen, selger vann, garn og tar seg av gjestene som kommer.

– Det er mye å gjøre, spesielt når det kommer hyggelig safaribesøk, smiler hun og fortsetter arbeidet, sammen med de andre ansatte.

Kirsten har fått tilnavnene Kissi, eller Kanini, som betyr den lille. Helge blir kalt Muasa, den lange.

Daniel Kikwa eide denne gården da han ble kjent med ekteparet Underland, og han vokste opp rett i nærheten. For ti år siden var husene bare tomme skal. Nå er de satt i stand for å kunne ta imot gjester. Det er kommet fjøs med kuer og geiter, biogassanlegg, grønnsakhage og den nye vannstasjonen. Det er også tilkoblet strøm. Alt dette er med på å skaffe arbeid, inntekter og et bedre liv for lokalbefolkningen.

LES OGSÅ: Fra papirløs til fast jobb på to år

Det kommer stadig folk til fots, med eselkjerre, moped eller bil for å fylle vann. Og som en kunde med mange kanner sa det:

– De gjør en så god jobb for oss kenyanere. Bare vi får vann, så har vi også muligheter. For vi er ikke late.

God stemning i grisehuset

I grisehuset ved gutteskolen er det god stemning. De har fått en ny råne, som har fått navnet Helge, og nå skal navnebrødrene hilse på hverandre. Nykommeren grynter når han blir klødd bak øret, samtidig som han har et øye på damebesøket i bingen. Ute på veggen er det tegnet en skisse av hvordan Helges biogass fungerer.

Ikke alt har gått like glatt. Biogassanlegget trenger reparasjon, og kokkene i det røykfylte kjøkkenet må vende seg til at det går bra uten vedfyring. Produksjonen av 120 griser i året må også få bedre flyt, slik at ikke tilgangen på møkk stopper opp.

Nå er bygget over 50 mindre biogassanlegg, spredd over et større område. Hovedmålet er å bedre helsen til kvinnene, som lager mat og varmer vann i de små, vedfyrte kjøkkenhyttene.

– Er det noe dere virkelig ha mislykkes med?

– Ja, det andre stedet vi boret etter vann, ned til 200 meter, viste det se å være helt tørt, enda vi hadde god hjelp av fagfolk, sier Helge Underland.

Den store ettermiddagen er kommet. En innleid kokk steker svin på en stor grill, Peninah og medhjelper Gladys ordner mer mat, og 24 damer slår seg ned på tunet. Dette er gruppen med kurvflettere, som også er organisert under «Hjelp til selvhjelp”, og det meste av det de lager går til Norge.

En fin bil med sjåfør triller inn på tunet, og ut kommer Einar Tellnes, fra Den norske ambassaden i Nairobi. Det er ikke så ofte han er ute på oppdrag for å åpne et vannanlegg.

 

Daniel Kikwa holder tale under åpning, og takker på vegne av lokalbefolkningen. Helge holder tale, og så er det ambassaderåden sin tur.

– Det har i lang tid vært god kontakt mellom Norge og Kenya, og det er gledelig å se at små organisasjoner i Norge hjelper lokalsamfunnet her. To ting er ekstra viktig, vann og energi. Det er dette som er grunnpilarene som holder liv i lokalsamfunnet!

Bevegede ansikt med tårer i øyekrokene ble forvandlet til store smil da kurvdamene danset ringdans og de lokale barna sang.

– Skjønner du hvorfor vi reiser tilbake og tilbake, spurte Helge Underland noe timer senere. Da sett han under mangotreet og tenkte på alt som hadde skjedd, mens Kirsten og Daniel forsøkte å fordøye dagen noen meter unna.

– Vi kan jo ikke gi opp når vi får respons som dette.

– Hva blir det neste?

– I første omgang en tank til varmt vann på taket, men hovedmålet er et nytt vannanlegg hvis vi klarer å skaffe penger. Tidligere har lokale personer og foreninger fra Ski vært rause.

Tikker inn 70 000 kr.

Tanken om nytt vannanlegg er ikke før tenkt, før det tikker inn 70.000 kroner fra en Rotaryforening på Romerike, så da er den saken klar. Hjelp til selvhjelp er ikke bare enkelt, for selv om nøden er stor, og det er fristene å åpne lommeboka, skal det også ha en betydning for fremtiden. Får du hjelp, må du vise at det også får positive ringvirkninger.

For å vise et eksempel. En av de fattigste alenemødrene har fått tilbud om å få 20 små kyllinger, mat til dem og tre konvolutter. Pengene hun tjener på å selge kyllinger til mat skal fordeles på tre. I den ene konvolutten legges penger til videre drift, i den andre sparepenger og i den tredje penger som kan brukes i hverdagen. Får hun til dette, er lovnaden å få 20 kyllinger til, før hun kan ta over hele driften.

Spontanaksjoner er ikke så vanlig, men før jul har «Hjelp til selvhjelp” bestemt seg for å lyse opp hverdagen til flere. De vil samle inn penger til gode solcellelykter, som vil komme godt med når kvinnene for eksempel kan flette kurver utover kveldene, og barna får lys til å gjøre lekser. Mørket kommer så tidlig, og nesten ingen har elektrisk strøm.

– Da jeg var liten likte jeg skolearbeid, og gjorde det bra, men jeg måtte ligge på gulvet med ei brennende treflis for at jeg skulle se å lese, sier Daniel Kikwa, som liker det nye tiltaket.

Her starter safaridelen med flodhester, løver og elefanter. Den kjennes som en dessert, men det er alle de vennlige menneskene som har gjort størst inntrykk. Kirsten og Helge Underland har bestilt nye Kenyabilletter til juleferien.