Først over 50 meter i Norge

Det var ikke mange NM-gull som gikk Ingar Pedersen hus forbi i vannski-karrieren. 

FOTO: CHRISTIAN CLAUSEN

Det var ikke mange NM-gull som gikk Ingar Pedersen hus forbi i vannski-karrieren. FOTO: CHRISTIAN CLAUSEN

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

I dag får han ikke trent nok og han klager over at kroppen er “helt dau”. I storhetstiden på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, var kroppen til Ingar Pedersen alt annet enn vissen. Norgesrekorden i hopp var hans før han hadde fylt 18 år.

DEL

KOLBOTN: Rekordhoppet skal vi strekke oss til etter hvert. Men vi begynner med begynnelsen. For det er litt spesielt at han som til slutt ble selve kongen av norsk vannskisport led av vannskrekk. Det blir omtrent som en skihopper med høydeskrekk. Eller en fotballspiller med, vel, ballskrekk. Her må du trikse frem en forklaring, herr Pedersen.

– Da jeg var åtte år, gravde fatter’n ut et svømmebasseng i hagen vår. Søsteren min var sammen med daværende norgesmester på vannski, Bjørn Rustad, begynner Ingar.

La oss skyte inn at alt dette foregår i Ytre Enebakk, og at Bjørn Rustad også er en høvding i vannskiland. Selve forbildet, når sant skal sies, til den 18 år yngre Ingar.

– Bjørn ivret for at jeg skulle begynne å stå på vannski. Det startet med at fatter’n dro meg over bassenget i et tau. Så ble det alvor da vi skulle prøve oss på Mjærvann. Jeg hadde altså vannskrekk, og jeg insisterte på at hvis jeg datt, måtte båten snu omtrent så fort at det ikke var sunt for båten. Jeg grein litt de første gangene der, gitt, men det ga seg kjapt, forteller Ingar Pedersen, som er blitt 41 år.

Ingar var et midtpunkt. En kapteinstype. Trente hardt og målbevisst. Alltid ute etter å sprenge grenser.
Tom Erik Oxholm. 53 år. Tidligere landslagstrener for vannski

Det er 14 år siden han tok sitt siste norgesmesterskap. 21 individuelle NM-gull ble det totalt. Seks kongepokaler. Og ikke minst: Kulturprisen i Enebakk som ga ham 10 000 gryn i 1991.

Nordsjø og vannski

Siden rundt årtusenskiftet har han jobbet som megler. Men vannskiesset fra Enebakk er utdannet industrimekaniker.

– I 1986 gikk jeg i læren hos Kværner Bruk i Lodalen. Jeg jobbet som industrimekaniker fra 1989 og i rundt ti år, blant annet for Norsk Hydro i Nordsjøen. Men så ble jeg pappa, først til ei jente, så til to. Da måtte jeg finne på noe annet. Det ble for mye reising. Jeg var for mye borte. Slik kom jeg inn i megleryrket, forteller Ingar Pedersen.

Lenge før han hoppet på den bransjen, skjøt vannskikarrieren fart. I 1987 nådde han den første milepælen; rekordsvevet.

– Ingen norske utøvere hadde hoppet over 50 meter. Jeg deltok på et stevne i Danmark, mye for å konkurrere mot kjørere som var bedre enn meg – danskene hadde mange gode hoppere. Og det slo til: Jeg ble inspirert, fikk til et kjempesvev, og strakk meg til 50 meter. Jeg brøt en barriere. Det var magisk! forteller Pedersen.

Full av lidenskap og med fortellerevne. Det varmer fortsatt å tenke tilbake på rekordhoppet.

– Så tok jeg min første kongepokal som 18-åring, legger han til. Senere ble det norgesrekord på 53,9 meter. VM-deltagelse ved tre anledninger, med tiendeplassen i 1993 som bestenotering.

Samtidige på vannet

Ola Tomter, Thomas Dahl og etter hvert en ny Enebakk-sønn, Robert Halvorsen, var blant Ingar Pedersens samtidige. Det er nok riktig å si at treningen ble profesjonalisert under Ingars tid på landslaget. Først og fremst takket være Tom Erik Oxholm. Skøytetreneren var landslagstrener for vannskigutta. Han kom fra en annen treningskultur.

– Vi var vel rundt fem karer på landslaget, og Tom Erik innførte et helt nytt treningsregime. “Du må minst klare 200 kg i knebøy, Ingar”, sa han. “Jeg er vel for f ... ingen skøyteløper”, svarte jeg. “Du må ha skikkelig styrke for å hoppe langt”, fikk jeg tilbake. Da ble det sånn. Basistreningen ble løftet mange hakk opp, noe som hevet prestasjonene våre på vannet også, mener Ingar.

Som konkurransemann var Ingar en slu rev. Iskald. Men jeg fikk has på ham noen få ganger.
Ola Tomter 44 år. Flere ganger norgesmester på vannski

Hopp ble favorittøvelse, sammen med slalåm. Han reiste til Tampa, Florida og var vannskiinstruktør der på slutten av 80-tallet. “Det ga meg mye”, som han sier.

– Hvem var din argeste konkurrent?

– Ola Tomter var god. Jeg husker godt at jeg prøvde å syke ham ut før han skulle kjøre. I slalåm kjører båten rett frem, så ligger det seks bøyer der. “Se på den bøya der, Ola, den ligger litt langt ut fra senter”, sa jeg til Ola. 9 av 10 ganger trynet han ved akkurat den bøya, forteller Ingar, mens en latter som er Rorbua verdig fyller møterommet.

Hopp gir kick

Båten kjører i 57 km/t, linen skal først 23 meter ut til den ene siden, så til den andre, hoppet er 4 meter bredt og 6 meter langt. Så svever du 8–9 meter høyt i luften. Skal du hoppe langt på vannski, er altså det å være fryktløs en god egenskap.

– Det gir et utrolig kick, sier Ingar. Men møtet med vannet kan også sparke.

– En gang gikk jeg trill rundt. Når du gjør det, er det viktig å holde fast i linen, sånn at du ikke lander på skiene du har mistet. Men jeg slapp. Så landet jeg skrevs over skiene mine. Det gjorde vondt. Dritvondt! Ambulansen kom, jeg var borte et øyeblikk. De klipte av meg drakten. Da jeg kom til bevissthet igjen, så jeg at det blødde fra mine edle deler. På sykehuset ble det sydd to sting der nede – uten bedøvelse. Jeg grein som bare rakker’n. Ellers er det stort sett bare noen ribbein, en knekt albue og sånne, vanlige fallskader, beretter Ingar Pedersen.

En uredd vannskitøffing, som skremte bort vannskrekken og ble skikonge i det våte element.


 

Artikkeltags