Hva gjør Nordre Follo kommune med hjemmesitterne i skolen?

Av
DEL

Meninger«Hva skal jeg si hvis de ber om å få se karakterene mine?» var spørsmålet jeg fikk da ungdommen min skulle søke seg sommerjobb. «Da begynner du å snakke om noe annet. Ellers så sier du nei, og smiler så pent du kan!» Vi lo av det, for karakterboka ut av tiende klasse er blank. En skolevegrer er ikke nødvendigvis en dårlig arbeidstaker, som far til en vet jeg dette selv

Skolevegring kalles det, men har mange ulike navn. Hjemme hos oss omtales det bare som å være mye hjemme. Det omtales av fagfolk som en epidemi, og forsker Trude Havik anslår at rundt 2 % av elevene i Norge sliter med dette. I Nordre Follo kommune vil det anslaget bety at vi har ca 160 barn og unge i kommunen som er lite eller ikke på skolen av ulike grunner. Anslaget er unøyaktig fordi skolene, verken i vår kommune eller andre steder, ikke kartlegger dette.

Skolevegrere er en sammensatt gruppe, noen sliter med angst, noen er i autismespekteret, noen er gutter og noen er jenter. Mange av dem fungerer godt på andre arenaer, men skolen later til å få frem det verste i dem. For oss har tiltakene fra skolen vært personavhengig og tilfeldige, men noen ganger gode. Det er folk på skolen som er viktige for oss, og som gjør en etter forholdene god jobb.

Vi har fått eksamensoppgaver i matte for de siste fem åra, og de er pliktskyldigst løst med hjelp av eldre søsken på gode dager. Andre dager tilbringes i senga. I de praktisk-estetiske fag er kravene overoppfylt på flere områder på eget initiativ, og etter tilrettelegging fra oss foreldre. Mye er blitt prøvd for å lokke ungdommen til skolen, kjøring, immateriell belønning, positiv forsterkning. PPT stod underlig steilt på at det ikke skal gis undervisning hjemme. Både saksbehandler og skoleledelse kom rett fra et kurs der de hadde lært at dette ikke var veien å gå, selv etter at jeg hadde lagt frem forskning fra nevnte Trude Havik som sier at undervisning på alternative steder kan være bra i en overgangsperiode.

Vi har ikke hørt fra PPT på mange måneder nå, og siden mars har jo alle andre også vært hjemme. PPT har få eller ingen redskaper i verktøykassa si som kan brukes på elever som ikke kommer seg til skolen. Det vil alltid være noen som faller utenfor. Men sånn cirka trehundrogtjue foreldre i vår kommune roper ikke, de skriver ikke leserinnlegg eller kronikker. Ikke fordi de er fornøyde med tingenes tilstand, men fordi de er redde for at barnet skal se det og dermed forsterke situasjonen og gi barnet identitet som en skolevegrer.

Cirka trehundreogtjue foreldre hever ikke stemmen i møter med PPT og skoleadministrasjoner i engstelse for at barnet skal få en enda vanskeligere situasjon. Vi sitter bundet på hender og føtter i båten som driver med strømmen mens det sosiale livet og den faglige utviklinga til våre ungdommer ligger og skvulper under tiljene.

Vi håper på en ny vår til høsten under fylkeskommunens vinger på videregående skole.

Hilsen mopedpappa

PS: Redaksjonen kjenner innsenderens identitet, men den holdes skjult av hensyn til den omtalte ungdommen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags