Andre dager løp jeg til skolen for å nå frem til det jeg gledet meg til.

Jeg har skrevet litt i denne avisen om tiden på ungdomsskolen. Det kan dere finne frem til selv her i avisen.

For en skolepolitiker er det tristeste budskapet i verden at elever gruer seg så mye til å gå på skolen at det beste alternativet er å la være.

Det var ikke sjelden jeg tenkte at denne dagen hadde både jeg og skolen best av å være fra hverandre. Mamma delte imidlertid ikke den oppfatningen. Hun forsto bedre enn meg at retten til å gå på skole også var fulgt av en plikt.

Hun sa det ganske rett ut og redelig: tror du at hele livet ditt skal være fylt utelukkende av behag? Det var ikke lett å argumentere med henne da.

Min historie hører imidlertid til en annen tid, men det jeg opplevde som elev opplever altfor mange elever også i dag, og da må vi bruke de ressurser og virkemidler som vi har nå for at den følelsen vi alle kan ha fra tid til annen ikke skal feste seg som en normal måte å komme seg fri de vanskelige dagene.

En «skole-los» høres jo snålt ut, men en los bringer et skip til havn, og en «skole-los» bringer elever til klasserommet, fordi det er en rettighet eleven har og en plikt vi som samfunn har for å gi henne eller han.

Å holde i en hånd på trappen der eleven bor og tilby skyss til klasserommet er en liten kostnad for fellesskapet, men en stor verdi for eleven.

Det er helt naivt å tro at skolelosen er det eneste virkemiddelet, men det er et lite skritt på veien til at flere finner at også vanskelige dager kan ende med en positiv opplevelse.