I dag er dagen for den nå etter hvert så mye omtalte Follobanen-rapporten. Fint. Det skal leses, og det er sikkert en fin rapport. God lektyre etter fredagstacoen, kanskje, og noe å finne på mens vi snør inne i helga

Det har vært mye snakk om Follobanen i det siste, naturlig nok. Det som er fascinerende nå, er at når du googler Nordre Follo, så er det et par ting som kommer igjen og igjen, og det er mutant-koronaen og togtrøbbel-relaterte saker. Neppe den reklamen Nordre Follo kommune eller næringsdrivende her ønsket seg eller så for seg i jakten på nye innbyggere og nye arbeidsplasser.

Men nok om det. Det er noe jeg er mer opptatt av enn rapporten til Bane Nor. Jeg er opptatt av «tjukke slekta», altså leserne våre. Det er to ting som går igjen i samtalene med folk for tida som vi prater med, og det går nok ikke så mye på togforsinkelser eller innstillinger. Vi finner oss til rette og tilpasser oss, og folk har nok innfunnet seg med situasjonen, uansett hvor tragisk den måtte være. Vi er jo så vant til dette fra før.

Frustrasjonen nå, slik jeg oppfatter det, går på to ting, og det er forbrukeraspektet og det er informasjonsflyten.

Hadde du gått inn på en restaurant, bestilt en tolvretters og betalt på forhånd, og så sier kelnerne at de dessverre er tomme for mat, hadde du reagert og krevd penga tilbake. Det hadde du nok også fått

Anders Nordheim Dahl, konstituert ansvarlig redaktør i ØB

Hva er det folk egentlig betaler for? Uten at jeg skal fastslå det hundre prosent, så sitter jeg med en oppfatning om at folk føler at de burde få noe tilbake.

I ØBs podkast, Tungvekterne, hørte jeg kollega Magnus Gulliksen presentere et regnestykke som kanskje var litt humoristisk flåsete, men også en tankevekker. Hvis vi hadde hatt en pengesekk på 37 milliarder, som Follobanen kosta, og skulle fordelt pengesekken på alle innbyggerne i Nordre Follo, hadde hver innbygger fått 600.000 kroner rett på konto. Jeg påpeker her at jeg ikke kan gå god for Gulliksens mattekunnskaper, men la oss si det stemmer, da. Dette er selvfølgelig et helt utenkelig scenario, og sagt med en (god) klype humor, men det bringer meg over på det jeg skulle snakke om, og det er spørsmålet om erstatning. Det er allerede brukt 37 milliarder skattekroner på noe som ikke virker. Så skal vi oppå det hele betale fullpris for en vare som vi ikke får, og som vi fikk solgt inn stort.

Du kan lytte til podkasten ved å trykke play her, eller finne den der du lytter til podder.

Forbrukerrådet mener passasjerene bør få et generelt prisavslag på opp mot 50 prosent, ifølge Nettavisen. Jeg er enig. Dette er helt på sin plass, i det minste for trofaste pendlere med månedskort, og det ligger nok en forventning i lufta om at man burde kompenseres.

For å sette det litt på spissen i et vanlig forretningsperspektiv, og som en leser skrev til ØB forleden dag: Hadde du gått inn på en restaurant, bestilt en tolvretters og betalt på forhånd, og så sier kelnerne at de dessverre er tomme for mat, hadde du reagert og krevd penga tilbake. Det hadde du nok også fått.

Det neste går på informasjon. Dette er også en gjenganger blant folk vi snakker med. Informasjonen som kommer, er ofte teknisk, eller den er uteblivende. Noe bedre har det blitt, men folk lurer på hva som skjer når de skal sette seg på toget. Dette toppes av en reiseapp som ikke virker. Samtidig foregår sandkassekrigen om hvor skylda skal plasseres. Pendlerne er, noe ufortjent, ofte sinna på Vy når toget ikke går. Vy henviser til Bane Nor, som igjen henviser til leverandørene sine, som igjen har underleverandører, og på toppen sitter politikerne og sparker nedover igjen til Bane Nor, eller til andre politikere eller tidligere reformer.

Forvirra? Det er virkelig en runddans.

Innsatsen er stor for å fikse Follobanen. For all del. Det er ikke der den aller største bekymringen ligger. Den langsiktige faren her, er renommeet til jernbanen. Hvordan skal man klare å fikse tilliten til jernbanen, som er så viktig og har så stor plass i hjertene og hverdagen til nordmenn, det blir spennende å se. En enkel fix, kunne kanskje vært et gratis månedskort inntil dette er fikset for de som vanligvis betaler for dette. Det er et språk folk flest forstår, og et enkelt virkemiddel for å gjenvinne tilliten til jernbanen.