(Smaalenens Avis) Til døden skiller dere ad.

Ja, svarer Jan Bakke og May-Britt Jensen 4. desember 2015 i Gran Canaria.

De smiler. Det gjør også Jans datter, Ann-Helen. Hun er lykkelig over at faren har funnet en så flott kvinne og at de nå gifter seg. Jan på sin side føler seg svimmel og ikke den typen man kjenner etter et par glass med vin. Noe føles galt, men feiringen fortsetter i varmen.


Pappas skjebne

To og en halv måned senere får datteren Ann-Helen en telefon av May-Britt. Jan har fått et epileptisk anfall og blir fraktet med luftambulanse til sykehuset for å opereres. Mens hun ringer søsteren sin for å videreformidle beskjeden, hører hun helikopteret fly over rekkehuset.

Kort tid etter operasjonen får familien beskjed om at Jan har den mest aggressive hjernesvulst-typen; glioblastom. Han har 15 måneder igjen å leve.

Ann-Helen tar beskjeden tungt. For det har alltid vært de to; hun og faren. Han er den som alltid stiller opp, han som alltid han noen morsomheter på lur og bestefaren som forguder barnebarna. Han er snill, tøff og ikke minst: Den gode samtalepartneren. Å vite at hun en dag i nær framtid ikke kan ringe ham føles uvirkelig.

– Det var rart. Han hadde vært i jobb og var frisk og rask. Mens jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg greide å ta beskjeden innover meg, innfant pappa seg fort med situasjonen. Han holdt seg positiv og klaget aldri, sier Ann-Helen.


Resultatet fra bildene

Samtidig som farens form gradvis blir dårligere, kjenner Ann-Helen at noe er i veien med sin egen kropp. Høyresiden kan dovne bort, hørselen er ikke god og nakkeprolapsen fra 2015 – som legen spådde hun rask skulle bli frisk fra – gir henne fortsatt smerter. I 2018 blir hun også mye svimmel. Legen tror det kan være krystallsyken, noe Ann-Helen ikke får til å stemme. Hun blir ikke nødvendigvis svimmel av å reise seg fort, noe som er et vanlig symptom. Kjøreturene hjem fra jobb føles derimot ut som å sitte i en karusell.

Selv lurer hun på om det kanskje kan ha blitt litt mye arbeid på jobben. Hun er kjøkkenansvarlig i en barnehage i Ski og metter daglig hundre mager. I tillegg jobber hun med å gjøre om systemet.

Legen bestemmer seg for å sende Ann-Helen til en Øre-, nese-, halsspesialist. Han bekrefter at hun ikke har krystallsyken, men mistenker at noe annet er galt. Ann-Helen tar derfor MR-bilder på Sykehuset Østfold Kalnes.

Resultatet er tydelig: Også hun har hjernekreft, nærmere bestemt Meningion. En mindre aggressiv type som ligger i nervesenteret og skjelettet.

– Jeg ble ikke kjempeoverrasket, men det ble pappa. Det var nok ikke lett for ham å ta imot beskjeden. For min del var det motsatt. Jeg synes det var vanskeligere å få beskjed om at han hadde kreft, siden legene ikke kunne gjøre så mye for ham, sier Ann-Helen og legger til:

– Det første jeg spurte om var om det var arvelig. Det var det ikke. Vi var bare uheldige.

Glad hun ikke visste hva som kom

Det er januar 2019 når Ann-Helen blir lagt på operasjonsbordet på Ullevål. Legene forespeiler at operasjonen ikke skal påvirke Ann-Helen i lang tid. De tror hun er på beina om få dager og kan jobbe om tre måneder: Fantastisk, tenker Ann-Helen. Hun er typen som jogger annenhver dag, trener paddel, er sosial, er med barna og jobber.

Men når hun våkner er optimismen mindre.

– Jeg følte at de hadde åpna halve hjernen, rota rundt og lukket igjen. Det tok lang tid før jeg kom til meg selv. Hadde det ikke hvert for at jeg har veldig mange gode venner, støttende familie, gode naboer og ikke minst verdens mest forståelsesfulle kjæreste, skjønner jeg ikke hvordan det skulle gått hjemme, sier hun.

Pappa Jan ringer for å støtte henne. Han lever fortsatt, men selv vet datteren det er på lånt tid. De 15 månedene han var lovet, har passert med god margin. Hun er lykkelig over at han fortsatt er der, for han forstår så godt hvordan alt føles.

I flere uker ligger hun i senga i samme stilling, hun har blitt døv på det ene øret og hørselen på det andre er også svekket. Etter noen måneder svikter plutselig også beina, uten at legene har noen god forklaring på hvorfor. Å huske hvilken måned hun er i, eller å regne ut 75 minus sju bruker Ann-Helen lang tid på.

– Det var rart. Jeg har aldri følt meg bakpå der. Jeg ble kjemperedd siden formen ikke var som legene hadde forespeilet det. Istedenfor å gå, krabbet jeg rundt. Men det var like greit at jeg ikke visste hva jeg gikk til, for da hadde jeg gruet meg mye mer, sier Ann-Helen.

I etterkant har en lege oppdaget at kreften syntes på bildene som ble tatt av nakkeprolapsen i 2015, tre år før Ann-Helen fikk påvist kreft. Saken behandles i dag hos Norsk pasientskadeerstatning.

Å være sterk, for døtrene

Selv om samtalene med pappa Jan alltid føles godt, hopper hjertet over noen slag hver gang Ann-Helen ser ham eller kona ringe. For tenk om noen gir beskjeden hun venter vil komme, men så dypt frykter.

Når May-Britt ringer en sommerdag i fjor, har ikke Ann-Helen tid til å tenke den tanken. Datteren fyller seks år og huset er fullt av glade, pynta barn, pakker og god mat.

I andre enden er tonen mer seriøs. Jan som den siste tiden har vært på palliativ avdeling på Hobøl bo- og behandlingssenter, har fått et kraftig og langt epileptisk anfall. Han har ikke lenge igjen. Ann-Helen sier hun skal komme så snart selskapet er over.

– Vi visste at pappa hadde problemer med nakken og følte seg svimmel, men beskjeden kom likevel som et sjokk. Etter operasjonen ble han flyttet tilbake til Hobøl bo- og behandlingssenter hvor det gikk i ett med behandlinger, sier Ann-Helen og fortsetter:

– Så kom mandagen. Det var første skoledag for min yngste datter. Samtidig som hun ble ropt opp inn i klasserommet, døde pappa. Den dagen ble merkelig. Jeg fulgte henne inn. Lata som alt var greit. Dro til Hobøl bo- og behandlingssenter hvor jeg tok farvel med pappa. Etter at jeg og søsteren min hadde likført ham til Askim, henta jeg seksåringen på skolen. Sammen dro vi for å spise is. Jeg fortalte om bestefar først dagen etter. Jeg ville ikke at døtrene mine skulle forbinde første skoledag med hans død.


Uvanlig behandling

I dag, halvannet år etter operasjonen, er Ann-Helen fortsatt ikke frisk. Under operasjonen fjernet legene svulsten som satt på nervetrådene og hjernebarken. Kreftcellene i skjelettet ble derimot nylig forsøkt drept ved hjelp av protonstråling.

– De har ikke denne typen strålebehandling i Norge, så jeg dro til Sverige i januar og fikk behandling i syv uker. Mens røntgenstrålingen (den vanlige strålebehandlingen i Norge) går igjennom svulsten og ofte ødelegger ekstra vev, er protonstrålingen mer skånsom. Den kan man stoppe der man ønsker, noe som gjør den mindre skadelig, forklarer Ann-Helen som føler seg heldig. I dag sendes nemlig bare hundre pasienter årlig til utlandet for å få den moderne behandlingsformen. Men ifølge Aftenposten skal dette også tilbys i Norge fra 2023.

Ann-Helen får svar om noen uker på om behandlingen hadde effekt. Når koronarestriksjonene løses opp skal hun også på rehabilitering, både kognitiv behandling og behandling av hørselen på venstre øre.

Lovende framtid

Selv om formen ikke er det den en gang var, jobber Ann-Helen mot å bli frisk. Prognosene er lovende, selv om det tar lengre tid enn det legene først trodde.

– Det beste som kan skje i framtiden er at jeg klarer å trene meg opp til å gjøre de tingene jeg har vært vant til å gjøre. Jeg vil kunne ta meg en løpetur, være på konsert og på trampolinen med jentene. Det jeg frykter er at jeg ikke blir bedre. Nå fungerer kroppen min 50–60 prosent. Bare det å gå ut med søppel kan være slitsomt. Men jeg velger å holde meg optimistisk og trene på det jeg kan, sier hun.

Fortsatt savner hun faren. Klippen som alltid var der.

– Jeg ser stadig ned på telefonen og håper at han skal ringe, sier hun med et smil.