(Drammens Tidende): – Plutselig kan det skje. Det er så creepy!

Desemberdagen var helt vanlig. Nina Buer Brun var på jobb på innspillingen av en dramaserie for TV 2. Hun gledet seg til jul og til å feire 30-årsdagen sin på et utested i Oslo med 130 gjester i januar.

Plutselig merket hun at det stakk til i brystet. Litt som å få hold, bare i hjertet. 29-åringen avfeide krampetrekningene som fortsatte da hun kom hjem den kvelden. Det kunne da ikke være noe med hjertet hennes?

– Det er sikkert bare stress og angst etter innspilling, tenkte jeg. Så jeg la meg til å sove.

Svulsten presset på hjertet

Morgenen etter fortsatte stikkingen i hjertet. På den første legevakten hun oppsøkte i Oslo forteller hun at hun fikk beskjed om at hun ikke var prioritert i køen. Da hun dro til en annen legevakt, ble det imidlertid fart på sakene.

Brun ble sendt rett til sykehuset med mistanke om infeksjon i hjertelomma. En skygge på et røntgenbildet av hjertet avslørte ganske tidlig at noe var veldig galt, men ingen hadde svaret på hva det var. To sykehus-uker med tester og teorier fra legene fulgte.

– Jeg hadde en svulst på størrelse med en liten mango som lå og pressa på hjertet mitt, forteller Brun i dag, drøye tre måneder senere.

Prøvene viste at det var lymfekreft. Svulsten presset på hjertet mellom lungene. Kreften hadde spredt seg i form av mange små svulster rundt halsen.

– Jeg hadde ikke lagt merke til at jeg ikke hadde synlige kragebein lenger, siden det var vinter og mye klær. Det er bare flaks at kroppen min sa ifra, ellers hadde jeg ikke funnet det ut. Plutselig kan det skje. Det er så creepy!

Det å motta beskjeden om at hun hadde kreft ble ikke som hun kanskje hadde sett for seg.

– Det var ikke som på film. Jeg var ikke like mye i sjokk som jeg hadde tenkt.

– Det kan ikke stemme?

Fem dager senere var første dose cellegift på vei inn i blodårene til produksjonsdesigneren som akkurat da skulle hatt ansvar for alt det visuelle på andre sesong av TV 2-serien Hjerteslag. Kalenderen viste 18. desember og alle andre stresset med juleinnspurten.

Brun husker hun satt hos bakeren på Storosenteret med familien i desember.

– Vi så på alle de crazy juleshopperne som kjempet om å kjøpe flest mulig gaver. Jeg satt der og gråt og klarte ikke ta innover meg at jeg hadde kreft. Jeg følte meg jo helt frisk. Ingen i familien har hatt kreft. Det kan ikke stemme. En helt frisk 29-åring skal vel ikke få kreft?

Hun måtte flytte fra kollektivet med filmstudent-vennene i Oslo og hjem til foreldrene Ragne Buer og Bent Inge Bye i Solbergelva. Jula ble veldig spesiell. Alt ble satt på vent og i perspektiv. På julaften lå hun rett ut med bivirkninger etter første cellegiftkur. Kvalme, risting i kroppen og sår i munnen.

Barberte hodet med familien

Fire dager før 30-årsdagen 4. januar mistet hun håret.

– Alt bare datt av. Da jeg reiste meg opp fra sofaen, lå det plutselig igjen et hamster på puta.

Familien tro til med teamwork på badet. Moren klipte av håret – faren barberte henne. Brun tok bilder for å kunne se tilbake på det senere.

– Jeg ser at jeg griner og ler. Det var glede og sorg, jeg klarte ikke sette følelsen på det. Men da skjønte jeg det. Nå har jeg kreft. Det ble så tydelig da jeg ble helt skalla.


Mer redd nå enn da

30-åringen beskriver det som at vennene hennes har vært mer i sjokk enn henne selv. Hun er rørt over all omtanken og alle tilbudene om hjelp. Statistikken viser at 90 prosent av dem som har hatt samme kreftform blir helt friske. Derfor har hun ikke vært så veldig bekymret de siste tre månedene. Ikke før nå.

– Jeg spurte overlegen: Hvis jeg får korona, hvor farlig er det på en skala fra én til ti?

Legen trengte ikke tenke seg om. Svaret kom med en gang. Ti. Det skremte Brun.

– Jeg er mer bekymra nå, enn da jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Det er litt skummelt hvis det er fare for at jeg kan dø av korona.

Derfor holder hun seg bare hjemme i huset i Solbergelva og på noen skogturer med familiens to hunder. Usikkerheten og uvissheten er det verste. Immunforsvaret er omtrent på null. Det skal lite til før hun må på isolat. Folk som ikke tar hensyn og utsetter andre for mulig smitte provoserer.

– Jeg håper ikke idiotene der ute drar på fylla og smitter hverandre!

– Kanskje jeg bør bli flinkere til å date?

Nå er det cellegift på Radiumhospitalet hver 14. dag. På grunn av koronasituasjonen får hun ikke ha med seg noen når hun skal sitte timevis i en stol og få medisinen inn gjennom en slange i brystet. Men 30-åringen er opptatt av å holde motet oppe.

– Det er selvfølgelig ikke så gøy å ha kreft. Men det er et halvt år, liksom. Jeg må bare få det vekk og bli ferdig med det. Det skaper mer negativitet i kroppen om jeg ikke er optimistisk.

Sju runder til med cellegift står for tur, før hun etter planen er ferdig behandlet i juni.

Da håper Brun å fortsette karrieren hun er i ferd med å bygge opp innen produksjonsdesign og scenografi. Etter to bachelorgrader fra Volda og filmskolen på Lillehammer, hadde hun bare vært ute i filmbransjen i ett og et halvt år før kreften tok over livet før jul. Hun har rukket å jobbe på en rekke kortfilmer, flere NRK-serier og en spillefilm. Etter planen skulle hun inn i en ny produksjon i april, som er utsatt. Nå er 30-åringen spent på hvordan koronakrisen påvirker film- og tv-bransjen.

Samtidig kjenner hun på at kreften gjør noe med synet hun har på livet.

– Kanskje jeg bør bli flinkere til å date? Se etter leilighet. Komme meg litt videre i livet og gjøre de tingene man skal gjøre når man blir 30? Jeg tenker det er viktig å se muligheter i alt og være glad for det man har.