Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg sitter med en uggen følelse over det å bli gammel. Hvem skal ta vare på meg og kona mi den dagen vi virkelig trenger det?

Det kan nok hende at man er litt ekstra farget over dette i disse dager hvor Brennpunkt har satt fokus på eldreomsorg. Hvordan blir dette i min kommune? Og hvordan er det der ute akkurat nå?

Kommunene har svært presset økonomi, og strikken strekkes nok mange steder mer enn den kanskje burde, og jeg vet nok at for min del, så er det forhåpentligvis mange år til jeg har behov for altfor mange eldretjenester. Men jeg er ikke helt betrygga. Det har jeg egentlig ikke vært siden jeg var på en budsjettfremleggels for Nordre Follo, hvor kommunedirektør Øyvind Henriksen fortalte med utslåtte armer og med overbevisning om at «vi skal få det vi trenger, men det kan hende at det er annerledes enn det dere har sett for dere».

Jeg sitter fortsatt og lurer litt på hva innebærer «annerledes enn det vi har sett for oss». Tygg litt på den.

Du kan se pressekonferansen hvor dette ble sagt i reprise her:

Se det live fra fredag 29. oktober klokken 09.00, eller i opptak når du vil.

Fredag 29. oktober la kommunedirektør Øyvind Henriksen i Nordre Folllo frem sitt forslag til strategi- og handlingsplan for storkommunen. Dette skal opp til endelig politisk behandling i desember. ØB har snakket med kommunedirekteren for å kunne få svar på tingene bak tallene.

Henriksens har lagt frem stramme budsjetter og mange potensielle endringer. Han har vært tydelig på at tjenestene i Nordre Follo er i endring. Og de må være i endring. Tiden vi lever i og med morgendagens utfordringer krever det. Det forstår vi.

Så skal det sies - det kan nok mer enn godt nok hende at det behøves en gjennomgang og modernisering av hvordan vi tenker om tematikken eldreomsorg. Alle former for tjenester og arbeid, rutiner og så videre, har godt av en gjennomgang fra tid til annen. Utstyret blir bedre, arbeidslivet utvikler seg, og vi tvinges til å tenke nytt i trangere økonomiske tider. Trangere blir det nok i årene som kommer også, når vi blir stadig flere eldre, og de i stadig større grad skal overlates til seg selv så lenge de makter.

Du kan også lese mer om budsjettfremleggelsen ved å følge denne lenka:

Les også

– Dere skal få det dere trenger, men det kan hende det er annerledes enn det dere har sett for dere

Når det er utfordringer rundt hvordan bestemor og bestefar behandles, eller det er avvik, er det lett å tenke seg til at det er de ansatte som jobber med eldreomsorg, de varme hendene, som får frustrasjonen rett i fanget. At de løper alt remmer og tøy kan bære, tviler jeg ikke på ett sekund. De skal ha all ære for at de gjør dette. Å jobbe med eldreomsorg, er vel så mye et kall, som det er et arbeid. Ikke tjener du spesielt godt, og du må ta tunge bører og bære mange psykiske byrder sammen med de du tar hånd om. Du tar hånd om mennesker. Der er det mange lag som ikke står i en arbeidsinstruks.

Hvordan vil deres arbeidsfremtid se ut?

Jeg undres litt over her jeg sitter og skriver, om folk der ute i Nordre Follo er betrygget av politikernes løfter om at vi skal bli ivaretatt på våre gamle dager, eller kommunedirektørens løfter om at vi skal få det vi trenger. Jeg vil så gjerne tro på dette, men jeg kjenner likevel på en usikkerhet, og det er ikke en god følelse.

Når vi snakker om byrde, så kjenner jeg på en bekymring for dem som står nærmest, altså de pårørende. Har du oppegående, gamle foreldre som klarer seg fint og har stålhelse, er det jo helt uproblematisk, men når helseutfordringene blir store, blir også belastningene fysisk og psykisk større for de rundt dem det gjelder. Hvor mye byrde og belastning kan man legge på ufaglærte privatpersoner? Alle har nok et ønske om å bidra til en god alderdom for sine gamle, men når blir strikken tøyd for langt, og når den er strukket maks, vil det stå et apparat klart som lytter til de pårørende, og som kommer med nødvendig hjelp?

Det er mange store spørsmål her, og eldredebatten krever en bred diskusjon. Det er neppe et tema man løser i et enkelt budsjett eller ved en enkel politisk diskusjon. Så kan det selvfølgelig tenkes at mange eldre har lyst til å bo hjemme så lenge de klarer. De bør også høres på, men for mange eldre, er det også vanskelig å si fra at man har behov for mer.

Men vil de få det de trenger, og hvordan?

Jeg kunne gjerne tenke meg en betryggelse fra kommunedirektøren vår. Hvor langt har vi kommet i omstillingsarbeidet får den «nymotens eldreomsorgen» i Nordre Follo? Hva er planen videre? Og kan jeg stole på at den dagen jeg trenger det, så får jeg det jeg trenger den dagen jeg trenger det?

Kan du garantere, Henriksen? Vil du kjenne mitt behov, eller naboens? Blir det en pakkeløsning, eller har enkeltmennesket behov en viktig og stor plass i vurderingene som skal tas med stramme budsjetter?

Og er det et samsvar mellom det jeg trenger og det jeg burde ha? Eldreomsorg er mer enn bare ei stoppeklokke og bleiesensor. Det er snakk om folk.

Tross alt. Har du noen tanker om eldreomsorgen i Nordre Follo, vil vi i ØB gjerne ha tips fra deg. Både gladhistoriene, og de som trenger et kritisk søkelys.