Korona, betalt av lillegutt og vennene hans

Av

La meg få noen ord på vegne av de minste., skriver innnsender av dette innlegget.

DEL

MeningerLandet vårt åpnes sakte, men sikkert opp. På kjøpesenteret yrer det av folkeliv som om korona ikke lenger eksisterer, ei heller har eksistert. 1-meters regelen virker ikke særlig viktig når man er i sitt rette shoppingelement. På kafeen sitter det eldre og nyter en varm kopp kaffe. Og snart kan du ta med deg både barn og besteforeldre på Tusenfryd og til Hunderfossen. 17-mai er vel overstått med champagnefrokost og fest, gjerne med opptil 20 personer. Hurra!

I mellomtiden sitter det barn rundt om i landets barnehager med en innskrenket frihet for lek, vennskap og utfoldelse. Ja til koronabarnehage sier noen. Nei takk sier jeg. For selv om det for barn kan være fint med mer voksentetthet og nye vennskap er det så mange fler perspektiver. Hvem er det egentlig som taler barnets sak i disse tider?

Forutsigbarhet er lik trygghet for barn. De elsker å komme til det de kjenner. Når koronabarnehagen åpnet var det mye vi voksne kunne forberede dem på, men ingen kjente den nye hverdagen godt nok til å vite hvordan det skulle bli. Én ting var sikkert - barnehagen var blitt ukjent.

Våre små samfunnsborgere møter antibac, hansker og sperrebånd som første velkomst på morgenkvisten. Henting og levering skjer ved porten. Pappa får ikke være med inn og hjelpe til inn i leken. «Kohort» er tatt inn i det dagligdagse språket, og håndvask har fått en usedvanlig viktig rolle. Barnehagehverdagen barna forlot i mars er satt på pause.

Hvordan har du det i barnehagen spør vi fireåringen. «Det er kjedelig» sier han med lite iver og lav stemme. «Barna godtar det» sier barnehagen. Den store dugnadsånden som har bredt seg rundt om i landet gjør det vanskeligere å stille de kritiske spørsmålene. Barna kommer vel neppe til å gjøre det, så da blir det opp til oss foreldre. For hvilken mulighet har egentlig to-, tre- og fireåringen fått til å medvirke? Og hva forventer vi at barn skal klare å uttrykke når tilsynelatende «alle» voksne rundt dem har bred enighet om at sånn her må det være. Kanskje finner vi noen små protestanter her og der, men de fleste barn gjør nok som de kan så godt; å tilpasse seg. Dette til tross for at det er kjedelig. Ordforrådet til barn er ikke som våres, og i ordet «kjedelig» kan det ligge så mye mer enn bare akkurat det vi hører.

Når barn deles inn i små kohorter innebærer det at noen får være med sine nærmeste venner, mens andre får det ikke. Hvordan forstår et lite barn at «Herman» som du pleier å leke så godt med, får du ikke lov til å leke med lenger. Det har de voksne bestemt på grunn av korona. Heller ikke «Alma» og «Petter» får du være sammen med. Selv om de er rett på andre siden av sperrebåndet. Vi skal ikke se bort ifra at disse relasjonene, kan bli brutt. Og i ordet «kjedelig» ligger det kanskje også litt tristhet for fireåringen. Tristhet for å ikke få leke med kompisene sine. Eller hva med forvirring? Vi skal ha forståelse for at det er mye i disse tider som er for komplekst for barn å forstå.

Barnets behov for omsorg er ett av flere viktige aspekter i Barnehageloven. Det handler om å ta vare på og bry seg om. Og i det ligger også nærhet, kos og en trygg hånd å holde i. I «koronabarnehagen» ligger det delvis til rette for dette, men med klart innskrenkede premisser. En kjapp observasjon i porten gjorde meg oppmerksom på en barnehageansatt som var på vei til å gi lillegutt en klapp på skulderen. Akkurat slik som barnehageansatte til vanlig gjør, og bør gjøre. Men den ansatte tok seg raskt i det og trakk hånden tilbake. Det er forståelig, for sånn er det jo bare i disse dager. Allikevel roper min indre mammastemme varsko. Vil vi virkelig ha det sånn for barna våre? Smittevernet kniver om plassen til prinsippet om barnets beste.

Førskolebarna… I år blir det en annerledes overgang. Avslutningen på et helt liv i barnehagen sløyfes. Her hvor de har knyttet bånd med og tilbragt uendelige timer med viktige trygge voksne og venner. Markeringen som skal sette en tydelig slutt på ett kapittel og åpne døren for et nytt er umulig å gjennomføre. Besøksdag på skolen får de heller ikke. En stor begivenhet i barnets liv står for tur, men i år skal den bli mindre forutsigbar og mindre trygg. Smittevernet trumfer.

Korona er blitt allemannstale, også for barn. Barn som undrer, grubler og filosoferer. Hvordan blir egentlig deres psykiske helse påvirket? For alle er jo blitt fortalt at vi gjør både det ene og det andre på grunn av korona. Et virus som kan medføre død om man bringer smitten til eldre. Det mener jeg er et for stort ansvar vi har lagt på deres små skuldre. Selv om vi forsøker å forklare de minste så tilpasset og barnevennlig som vi klarer, så er det en alvorlig dialog som foregår kontinuerlig. Det er klart vi skal gi de små sammenhenger sett opp mot tiltakene de opplever, men hvor mye har vi egentlig reflektert rundt barneperspektivet og hvordan dette påvirker barna? Hvor mye av dette er egentlig nødvendig? Jeg savner en høy røst som formidler barnets stemme.

Utviklingspsykologien er tydelig på hvor viktige barns oppvekstsvilkår er. Særlig når de er små. Og i disse koronatider tør jeg å påstå at vi har lempet på vilkårene - barna ble ikke viktigst. Dessuten så sier også atferdsvitenskapen at endringer i barnets miljø endrer barnet.

Barnehagen skal være et fristed der barn kan unnslippe hverdagens stress og press. Og det er vår oppgave som voksne å verne om dem. Barna har måtte ofre mye siden nedstengningen av Norge. De strengeste tiltakene under freds tid som det sies ble i rekordfart iverksatt. Nå som landet åpner opp igjen og folkelivet har begynt å myldre må vi i vel så stor fart avvikle tiltakene og gi barna friheten tilbake. Det er tross alt ikke de som medfører smittefaren i landet vårt. Koronatiltakene bør verne om de utsatte og sårbare, og la barn få være barn. Nei til sperrebånd, nei til skrubbing av barnehender, nei til uforutsigbarhet, nei til brudd i viktige relasjoner og nei til koronabarnehage.

Maren Lundgren, mamma og barnevernspedagog.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags