Gå til sidens hovedinnhold

Dikt fra føtter som måtte flykte

Artikkelen er over 11 år gammel

Suhad Ali fra Irak og seks andre flyktninger i Oppegård delte sine historier med utstillingspublikummet.

KOLBOTN: Før åpningen av Samuel Olou sin utstilling "Where am I going", delte seks elever ved Oppegård kvalifiseringssenter sine tanker og følelser med tilhørerne i form av små dikt.

Elevene er flyktninger som har gjennomgått et to dagers skrivekurs i regi av Norsk barnebokinstitutt. Som vandreutstillingen «Where am I going», er skrivekurset en del av fylkets kulturpolitiske plan.

Mektige historier i små dikt

En av de seks som delte et glimt av sine opplevelser, var irakiske Suhad Ali, utdannet lærer i samfunnsfag.

Etter krigen i Irak i 2005, flyktet hun med familien til Kairo i Egypt, hvor de bodde i tre år. Sommeren 2008 kom Ali til Norge med ektemann og tre barn. Nå bor de på Greverud, og trives godt der.


– Naboene er hyggelige, smiler Ali.


Her er diktet hun leste på utstillingsåpningen lørdag:

Da jeg kom til Norge sov jeg ikke på tre netter.
Var det riktig å komme hit?
Vinteren var trist, men sommeren luktet bringebær, solbær og grønne hager.
Og jeg så en regnbue.
Det er rettigheter her. Og plikter.
I Norge har folk lært seg å stå i kø.
Suhad Ali

Mennesker i et vakuum

– En vakker, sterk og tankevekkende utstilling, sa Kjell Magne Bondevik, leder for Oslosenteret for fred og rettigheter, i åpningstalen etterpå.


– Den skaper en stemning av mennesker i et vakuum.


Videre skildret han kontrastene mellom hvordan vi mennesker bruker føttene våre i forskjellige situasjoner, i forskjellige deler av verden.


– For et privilegium å ha føtter å gå med. Slik kan vi oppleve nye steder, nye situasjoner og nye mennesker. Men noen tvinges på vandring mot sin vilje. De må forlate hjem, og kanskje også familie.