Gå til sidens hovedinnhold

La oss ikke splitte!

Den 22. juli 2011 mistet totalt 77 mennesker mistet livet, der 69 av dem ble skutt på ungdomsleir på Utøya, mens resten døde av en bilbombe plassert utenfor regjeringskvartalet. Norge hadde blitt utsatt for terror. En tåke av redsel og fremmedfrykt la seg i gatene landet over. Vi var i ferd med å splitte oss fra hverandre. Da tåken lettet skulle det derimot vise seg at vi ville komme tettere sammen enn noen gang tidligere.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I nyere tid har Norge hatt rollen som tilskuer, den som ser verden brenne rundt seg. Det menes verken da at Norge ikke har vært til støtte eller at Norge ikke har hatt sine problemer, men det har alltid føltes ut som om de største nyhetsoverskriftene aldri omhandlet oss selv. Vi sto utenfor. Det var alltid en slags avstand fra alt det forferdelige som skjedde der ute til våre varme stuer her hjemme. Denne følelsen av at vi var distansert fra alt det vonde som skjedde i verden skulle brått forsvinne, og i ettertid er det nettopp denne følelsen som virker mer distansert enn noe annet.

Fritt Ords skrivekonkurranse

Fritt Ord-konkurransen for videregående skole er en årlig konkurranse der elever utformer bidrag om ytringsfrihet og demokrati. Temaet for året 2020/21 er 22. juli.

Dette er en av finaletekstene skrevet av elever ved Roald Amundsen videregående skole.

Terror var ikke lenger et utenlandsk fenomen. Det som tidligere var så langt borte at det ble uskarpt, sto nå rett foran ansiktene våre. 950 kilo med hat og 297 kuler med et mål om å splitte oss fra hverandre. Lamslått satt vi igjen med like mange spørsmål som stjerner på himmelen, og særlig ett av dem var felles for oss alle: Hvorfor?

I slike tilfeller mister motiv sin betydning, og det å rasjonalisere hendelsen virker umulig. Likevel vil man når man ikke forstår, søke etter svar. Dette er en del av menneskets naturlige instinkt, men noen ganger er det kanskje bare best å forstå at alt ikke kan forstås. Kanskje noen ting rett og slett bare grunner ut i ondskap, men dette i seg selv er et begrep som kan være vanskelig å definere. For hva er ondskap? Er ondskap en person, en mening, en handling eller ingenting? Kanskje søker vi etter svar som ikke finnes, leser så mye mellom linjene at vi glemmer konteksten. Om vi godtar denne tankegangen gir vi vel da også opp troen på en lysere fremtid?

Det er nemlig når det er på sitt mørkeste at man må se etter lyspunkter. Vi må aldri glemme at 22. juli gjorde oss sterkere. At vi som nasjon ble tettere av det som prøvde å splitte oss fra hverandre. Uenigheter ble satt på pause, dørene ble åpnet. Alle i hvert sitt hjem, men likevel samlet. Når alt var på sitt mørkeste støttet vi hverandre.

Dette er et budskap fra hele Norge: Dere skal ikke få ødelegge oss. Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.
Jens Stoltenberg, 2011

Dette var ordene fra daværende statsminister Jens Stoltenberg samme dag som terrorangrepene. Vi som nasjon skulle ikke la oss bukke under. Sammen sto vi opp mot angrepene, tettere og sterkere enn før. Et samhold som strakte seg utover hele vårt land var født. Det var dette samholdet vi skulle lære av og ta vare på. Vi skulle aldri glemme hvordan vi var sterkest når vi sto sammen, men har nettopp dette blitt glemt?

Det er vanskelig å si sikkert om vi er mer splittet enn noen gang, men ut ifra daglige inntrykk fra de ulike mediene kan det i hvert fall se slik ut. Rasisme og likestilling beveger seg nok i riktig retning, men det er vanskelig å se bort fra flokkene med hyener som står klare for å angripe enhver som trår litt feil. Vi står ikke lenger sammen for å hjelpe hverandre oppover. I realiteten gjør vi nå ofte det motsatte.

Det er ikke det at 22. juli har lært oss noe. Sikkerhet har nok blitt jekket opp på samtlige prioriteringslister, og forhåpentligvis har vi som folk fått nye perspektiver. Likevel kan det virke som om noe lærdom fra hendelsen var en klype salt som sakte løses opp i vannglasset. I så fall vil det etter hvert langsomt forsvinne. Det er en skremmende tanke, men er det kanskje naturlig? Hvor lenge vil noe henge med oss slik at det påvirker våre tanke- og handlingsmønstre?

Å si at dette samholdet har forduftet fullstendig ville likevel vært en dristig påstand. I kjølvannet av koronautbruddet i 2020 vokste noe av det samme som skjedde den gangen for 10 år siden frem igjen. Det er snakk om to veldig forskjellige hendelser, men de vekket begge noe av det samme i oss. Pandemien skapte frykt, ensomhet og lengsel verden over, og på kort tid var verden snudd på hodet. Likevel, da vi var mer splittet fra hverandre enn noen gang før, holdt vi også tettere sammen, tok vare på hverandre og viste styrke gjennom samarbeid og kreativitet. Samholdet var født på ny. Det kan virke som om dette samholdet vekkes til liv når vi alle står i den samme vanskelige situasjonen, men dette vekker et viktig spørsmål, hva med ellers?

Nå, ett år senere, begynner nemlig samholdet å forsvinne på ny. Vår tillit til hverandre svekkes mer for hver dag som går, og armen som holdt rundt oss løsner grepet. På nytt glir vi fra hverandre, som om samholdet vi delte ikke lenger har noen verdi. Man begynner å lure på om det hele bare er en midlertidig reaksjon på en felles byrde som aldri vil vare, og at koronakrisen rett og slett ikke skremmer oss nok lenger til å holde samholdet i live.

Det er ikke sikkert at dette er realiteten, men det kan i alle fall virke slik. Kanskje blomstrer samholdet slik som det gjorde den gangen for 10 år siden, og kanskje tar vi fortsatt vare på hverandre slik som i våre mørkeste stunder. Inntrykk fra diverse medier leder nok dessverre i en annen retning. Håpet om en fremtid hvor vi holder tettere rundt hverandre enn verden river oss bort, lever heldigvis like sterkt som minnene fra den skjebnesvangre dagen for 10 år siden. Minner som aldri blir glemt, fra en dag som i evig tid vil være en mørk sky på Norges ellers blanke himmel. Og kanskje er det optimisme, men det har aldri skadet noen å tro på at verden kan bli et bedre sted i fremtiden.

Kommentarer til denne saken