2023 nærmer seg, og snart er 2022 over. Det har vært et merkelig år. Nyhetsredaktør i ØB, Birgitte, skrev til meg under julefeiringen: «Du, du skal ikke skrive noen oppsummerende ord og en julehilsen til leserne våre, da?»

Jo da, tenkte jeg. Det skal jeg sikkert gjøre, men jeg måtte dra en liten «hvit en» og si jeg hadde tenkt å gjøre det i romjula. Fakta var at jeg egentlig var litt tom for ord og visste ikke helt hvor jeg skulle starte. Hva skal man si om dette året? Hva kan oppsummere året som har gått, og hvordan skal jeg kunne skrive noe positivt om året som kommer når jeg egentlig er litt avventende? Jeg sitter selv midt under en julefeiring med familien min. Vi spiser mat, hygger oss og ler sammen, men andre steder, ikke så langt unna, er folk i ytterste nød, med krig og annen ondskap utenfor døra. Det gjør det litt vanskelig å skrive en festtale.

Så jeg setter meg ned bak tastaturet nå en tidlig romjulsdag for å skrive litt. Skrive litt om året. Skrive litt om det som kommer. Jeg lukker bare øynene, og lar det stå til. Det får bli som det blir. Jeg kunne sikkert gått inn i en dypanalyse på lokale nyheter og saker vi har dekket i året som har gått, men det er noe som man tenker mer på, og det er samfunnshelsen.

Egentlig tenkte jeg i mitt stille sinn at vi har hatt noen merkelige år med pandemi, og alt vi nok aller helst vil glemme i årene før, men 2022 ble et smågrått år.

Positiveten etter pandemiens slutt, druknet raskt i spådommer om mørke skyer. Det ble krig i et europeisk land. Mennesker blir utsatt for grusomheter bare en kort flytur fra Norge. Strømprisene skjøt i været, og det samme gjorde også rentene. Prisene økte på alt vi trenger i det daglige, og det er mange som nå går ut av dette året med en klump i halsen. Meg selv inkludert.

Med et nytt år kommer et nytt håp. Som regel. I år har jeg vært mer usikker. Jeg er fortsatt litt usikker på hvordan det blir, og er nok neppe alene om dét. Og det er nettopp dette med usikkerheten som jeg synes er det verste akkurat nå. Vi vet lite om hva det nye året vil bringe av ymse slag. Derfor har jeg lyst til å slå et slag for positiveten og optimismen. Noe av det vi var så flinke på under pandemien, var nettopp det: Vi sto imot som et lag, og vi bekjempet utfordringene sammen. Akkurat nå føles det som om vi alle har resignert litt for de mørke skyene. Oftere og oftere snakker jeg med folk som er bekymret. Som er redde. Som sliter.

La oss sammen finne tilbake til kampviljen, og snu de mørke skyene til solskinn i 2023. Det gjelder meg selv inkludert, for jeg må tidvis kjempe for å ha like trua som jeg hadde. Ikke fordi jeg tror at alt går «åt skogen», men man blir påvirket av alle profetiene for tida. Samtidig må man ta innover seg alvoret, og det er mange som allerede merker det på kroppen. Og i lommeboka. Jeg sier ikke at vi skal glemme utfordringene som er der ute og bare leve på en rosa sky, men vi trenger å finne tilbake til fighteren i oss.

Lokalt her i Nordre Follo tror jeg de aller, aller fleste har det ganske godt, skjermet for mye. Men når man ser responsen f.eks. på den lokale matutdelingen i kommunen her i forbindelse med jula, er det klart at det er mange der ute som nok sliter med mer enn vi aner. Ting er kanskje ikke så polert her i storkommunen heller, og jeg frykter for mørketallene. Uten at jeg har noen tall på det – jeg tror det er mange som sliter med vonde tanker der ute. Mange vi ikke helt ser at gjør det på overflaten.

Så hadde jeg tenkt i denne årsoppsummeringen, om man kan kalle det dét, å skrive litt om lokale nyheter og ting vi har skrevet om, men jeg innser raskt at vi må se på oss selv som en del av noe større. De virkelig store problemene er jo egentlig ikke her, men man skal heller ikke bagatellisere. Det er dog mye vi kan gjøre lokalt og rundt oss for å hjelpe andre – og hverandre.

Vi kan kanskje ikke gjøre så mye med krigen som vi skulle ønsket. Ei heller strømprisene eller bensinprisene. Matvareprisene fortsetter å stige uansett hva vi gjør, virker det som. Men hva kan vi gjøre? Jo, vi kan spørre naboen et enkelt spørsmål: «Du, hvordan går det egentlig med deg for tida?».

Nestekjærlighet, omtanke og å stille dette spørsmålet kan kanskje ha mer å si enn du aner. Dét kan vi gjøre noe med. Det koster heller ikke ei eneste krone.

En ting jeg elsker, er den gode, gamle norske dugnadsånden. Den tror jeg vi får skikkelig bruk for i 2023.

Dette hjalp faktisk litt. Jeg fikk ut litt gruff, og nå er jeg klar for å skrive det jeg egentlig hadde tenkt å skrive: Tusen takk til alle ØBs lesere, abonnenter og annonsører. Jeg er, med hånden på hjertet, så utrolig glad for at dere støtter opp om lokalavisen, holder liv i oss, leser oss og annonserer hos oss. Uten dere er det ingen lokalavis, og vi er klare for å brette opp ermene og gønne på også i 2023. Selv ikke vi vil stå umerket av konjunkturene, men jeg har trua på lokalavisens plass som limet i samfunnet også i året som kommer.

Vi lover å være til stede, avdekke, undersøke og opplyse også i året som kommer. Med hjelp av dere som leser og annonserer hos oss.

Jeg merker nå at jeg nok har mer trua enn jeg trodde, og var mer positiv enn jeg ga uttrykk for i starten her. Det gjelder kanskje av og til å minne seg selv på det, og finne fighteren i seg. Se forbi det man ser. Se fremover. Det klarte vi under pandemien. Være der for andre. Og hverandre. Det klarer vi nok i 2023 også. Måtte det bli fredens og positivetens år.

Riktig godt (positivt) nytt år.