Troverdighet på spill

NYBROTTVEIEN 23: Fugleperspektiv av planlagt ny bebyggelse, vist på flyfoto hentet fra kommunens kartportal.

NYBROTTVEIEN 23: Fugleperspektiv av planlagt ny bebyggelse, vist på flyfoto hentet fra kommunens kartportal. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LederSamme dag som Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) offentliggjorde sin innbyggerundersøkelse som viser at halvparten av oss tror det foregår korrupsjon i kommunen-Norge, omtalte ØB en småbetent byggesak i Nybrottveien.

(Du kan lese hele undersøkelsen nederst i saken).

Da utbyggingen på den gamle Prix-tomten i Nybrottveien ble behandlet i plan- og byggesaksutvalget forrige uke, ble habiliteten til en av representantene i møtet vurdert: Han er nærmeste nabo til byggeprosjektet, men etter kommunalsjef Kjell Sæthers vurdering er han «Ikke mer berørt av utbyggingen enn andre» og var dermed ikke inhabil. Et enstemmig og tverrpolitisk utvalg støttet kommunalsjefens vurdering.

Det er spesielt viktig at lokalpolitikere er åpne om sine bindinger, og ber om å få sin habilitet vurdert av andre. Det er like viktig at dette foregår i åpne fora – i åpne møter, og omtales og diskuteres i mediene, fordi åpenhet må til for å fjerne mistanke om urent spill.

Når 50 prosent av befolkningen tror det foregår korrupsjon på et kommunalt nivå, har politikere, administrasjon og presse et åpenbart ansvar for å bringe diskusjoner om bindinger og habilitet til overflaten.

Det betyr også at man må tåle en diskusjon om habilitetsvurderingen er riktig. I dette tilfelle er representanten som skal votere over utbyggingsplaner, nærmeste nabo. En som vil bli berørt fra det øyeblikket den gamle butikken rives, til nye bygg står ferdig. Hvis man ikke er inhabil i slike tilfeller – hva skal da til for å være inhabil? Den diskusjonen må også tas.

Man må være ekstra påpasselig, og ta beslutninger som ikke skaper rom for tvil om kameraderi og at beslutninger fattes i lukkede fora

Martin Gray, ansvarlig redaktør i Østlandets Blad

Spørsmålet er relevant i lokalpolitikken, spesielt fordi man i en liten kommune svært ofte vil havne i situasjoner der «noen kjenner noen» som er berørt, kjenner utbygger, har slektninger som berøres osv.

Så er det ikke alltid politikernes eller administrasjonens vurdering som avgjør om en habilitetsbeslutning er riktig, eller ikke, fordi politikere – i likhet med mediene – lever av troverdighet i det markedet de opererer i. Da må man være ekstra påpasselig, og ta beslutninger som ikke skaper rom for tvil om kameraderi, og at beslutninger fattes i lukkede fora.

Innbyggerundersøkelsen 2017

Artikkeltags