Jonas Orset rapporterer: Ekstreme utfordringer i Alpene

PÅ TOPPEN: Jonas Orset på Col de Madeleine, sammen med Jon Breivold.

PÅ TOPPEN: Jonas Orset på Col de Madeleine, sammen med Jon Breivold. Foto:

Av

Jonas Orset fra Langhus sykler Gran Fondo World Tour. Forrige helg klatret han opp noen av de mest kjente fjelllene, ofte brukt i Tour de France. Her er Orsets rapport.

DEL

Etter å ha vunnet Gran Fondo World Tour to år på rad klatret jeg i helgen (forrige helg) tilbake på pallen i sammendraget i verdenstouren. Takket være at jeg klarte å karre meg til mål under tøffe etapper i legendariske fjellpass, kjent fra Tour de France, ga det meg nok poeng til å klatre opp til 2. plass i sammendraget. Og ikke nok med det, lagkamerat i rittet, Jon Breivold, stakk av med seieren!

SPEKTAKULÆR NATUR: På vei mot toppen av  Col du Glandon er det fristende å gå av sykkelen og kikke på landskapet.

SPEKTAKULÆR NATUR: På vei mot toppen av Col du Glandon er det fristende å gå av sykkelen og kikke på landskapet. Foto:

Poeng å hente

Årets Gran Fondo World Tour består av 15 ritt der dine tre beste resultat gir poeng til sammendraget. I år startet jeg min Gran Fondo-sesong med Saddleback Gran Fondo i Los Angeles i midten av mars. Mitt neste ritt var Den Store Styrkeprøven i juni. Syklingen fra Tronheim til Oslo ga meg full score, og jeg klatret oppover på rangeringen. Denne helgen tok jeg turen til Alpene for å sykle Trilogie de Maurienne. Tre dager med brutale fjellpass.

I Frankrike skulle jeg samtidig møte kollegaer i Green Cycling – Eco Cycle, samarbeidspartnere av mitt norske prosjekt Green Cycling Norway. Med meg hadde jeg invitert Greverud-gutten Jon Breivold, og han skulle vise seg å være en real fjellgeit i disse bakkene.

MILJØANSVAR: Det går an å sykle fort og bry seg som miljøet. (Foto: Gran Fondo World Tour).

MILJØANSVAR: Det går an å sykle fort og bry seg som miljøet. (Foto: Gran Fondo World Tour). Foto:

Ekstreme utfordringer

Første etappe startet fredag morgen fra rittets hovedbase ved Saint-Jean-du-Maurienne. Etter få kilometer med nøytral start begynte en smal og teknisk klatring opp Le Chaussy. Det er en ganske ekstrem bakke, 13 km – 1000 høydemeter og et snitt på 7,3 %. Jeg merket tidlig at jeg ikke hadde klatrefarten til feltets raskeste. Jon og 15 andre gled ifra og jeg måtte finne min egen fart. Jeg klarte ikke helt å nyte den flotte naturen, eller den utrolige veien som slynget seg langs fjellveggen med et utall krappe serpentiner.

Atter om lenge nådde vi toppen og deretter gikk det raskt ned til La Chambre før neste klatring begynte. Den berømte stigningen Col de Madeline er benyttet hele 26 ganger i Tour de France og nå var det denne som skulle bestiges. Denne er enda mer brutal. 14,5 km – 1100 høydemeter. Det var bare å finne flyten. Etter en drøy times sammenhengende stigning nådde jeg målstreken ved Col de Madeleine. Jeg var et godt stykke bak vinneren, som gledelig nok viste seg å være selveste Jon. Imponerende!

2660 meter over havet

Etter en natts søvn var det klart for en ny etappe. En 14 kilometer lang nøytral start ledet oss til bunnen av Col de Telegraphe, som på mange måter var en fortopp på vei oppover mot dagens målgang ved Col du Galibier på 2700 m.o.h! Opp den 12 kilometer lange bakken med 7 % til Col de Telegraphe satt jeg bedre med enn dagen i forveien, men måtte gi noen meter til teten mot toppen. Jeg var drøye halvminuttet bak, men den korte utforkjøringen før bakken fortsatte oppover var ikke nok til å hente teten. Snart handlet det om å finne sitt eget tempo oppover.

Col du Galibier ligger på 2600 meter over havet og de siste åtte av bakkens 18 kilometer har en stigningsprosent på 8 %. I denne høyden er det betraktelig mindre oksygen enn ved havnivå, og jeg merket det godt. Det tror jeg de fleste gjorde. Dermed hadde jeg ingen godfølelse, men trøkket greit, og kom opp til toppen på en 30. plass. Jon var med i finalen, men måtte ta til takke med en 3. plass.

Det var kanskje ikke resultatmessig noen høydepunkt, men naturen var ganske fascinerende, med alpine topper, stupbratte fjellsider og frisk fjelluft. Spesielt på toppen. Det kan bli faktisk bli kjølig i Frankrike på sommeren. I horisonten kunne vi skimte flere isbreer og selveste Mont Blanc.

Blytunge fjell

Når beina begynte å be om en hviledag kom selvfølgelig kongeetappen. 128 km med over 4600 høydemeter ville koste, og det gjorde det. Og denne søndagen var varm, selv på 2000 meter over havet, en høyde vi skulle nærme oss både tre og fire ganger.

Som de tidligere dagene skulle feltet fort dele seg i det vi kom inn i første bakke på utrolige 22 km og 1500 høydemeter. Etter hvert måtte jeg igjen slippe teten, kanskje ikke så rart da Jon og de andre raskeste syklet ned mot bakkerekord på de lange bakkene. Ikke langt unna hva de beste rytterne i Tour de France sykler.

Etter de første fjellpassene ble det stadig seigere, og mange slet, naturlig nok. Jeg hadde ingen topp dag og som om ikke slitne bein var nok begynte også ryggen å verke. Men å gi seg var aldri noen alternativ. Det var bare å jobbe videre i eget tempo.

Atter om lenge nådde jeg dagens siste topp med Col de Gladon og fikk høre at Jon hadde tatt storeslem med en klar soloseier fire minutter foran nestemann, som faktisk var feltets tredje nordmann, Jonas Ellingsen. Takket være de snille foreldrene til min navnebror unngikk jeg dehydrering i varmen. Takk for langing!

NORSK SEIER: SEIER: Jon (foran) syklet sterkt og rykket fra konkurrentene. Tim Allemann (bak) ble nummer tre, og Jonas Ellingsen (bakerst) ble nummer to sammenlagt.

NORSK SEIER: SEIER: Jon (foran) syklet sterkt og rykket fra konkurrentene. Tim Allemann (bak) ble nummer tre, og Jonas Ellingsen (bakerst) ble nummer to sammenlagt. Foto:

Jeg er imponert!

Jons prestasjon sikret han også sammenlagtseieren og det var selvfølgelig en stor dag for Green Cycling Norway. Våre franske kollegaer var selvfølgelig henrykte av å kunne se de grønne fargene på toppen av resultatlisten.

En lagseier kunne kanskje en slu mann påberope seg, men jeg skal ikke være sleip og ta noe av æren for dette. I disse bakkene er det nærmest mann-for-mann og dette gjorde Jon på egen hånd. Jeg er imponert, både av en sterk sykkelprestasjon men også hvordan han ivaretok våre grønne verdier og fulgte vår «nulltoleranse» for forsøpling underveis. Han var sikkert også sliten oppi bakken, og kunne nok tenke seg å spare vekt, men å kaste innpakningspapir eller flasker i naturen var ikke aktuelt. Forbilledlig oppførsel som viser at det ikke er prestasjonshemmende å ta vare på miljøet.

Opp på pallen

Jeg endte på en 21. plass sammenlagt, og samlet dermed nok poeng til å klatre opp til en annenplass i sammendraget i Gran Fondo World Tour. Jeg har egentlig vært litt uggen etter Trondheim – Oslo og skal være ok fornøyd bare med å ta med meg mange poeng fra Trilogie de Maurienne, selv om det ikke ble helt full score.

Det kan dessverre virke som det blir vanskelig å hente sammenlagtleder Stephane Cognet fra Frankrike. Jeg mistet noen gode event i starten av sesongen, men jeg skal se nærmere på hvilke muligheter som finnes i GFWTs siste event, for det er klart det hadde moro å ta seieren for tredje året på rad.

Nå venter noen gode og rolige dager i fjellheimen før neste helgs L'Etape du Tour.

Artikkeltags