Gå til sidens hovedinnhold

Et spørsmål om tillit

Artikkelen er over 7 år gammel

Lærestreiken er over, det bør ingen beklage. Utdanningsforbundet har stått i den viktigste kampen for norsk skole på årtier. Det er intet mindre enn framtiden for norsk skole som har stått på spill.

Slik konflikten med KS ble, så har streiken handlet om langt mer enn et tariffoppgjør. Konflikten har vært et opprør mot detaljstyring i skolen og et opprør mot alle tiltakene som over tid har svekket lærerne som selvstendige profesjonsutøvere. Konflikten ble utløst av en dyp tillitskrise. Takket være KS, så har lærernes tillit til arbeidsgiver blitt stadig mer tynnslitt. Til tross for at KS nå har gitt etter, bør vi ikke ha en overdreven tillit til at KS ønsker det beste for norsk skole og for våre elever. Vi bør ikke tro alt for mye på at KS vil ha en faglig sterk og ansvarlig lærerprofesjon.

Konflikten ble en reaksjon på det stadig økende gapet mellom fagre løfter og ambisjoner for skolen fra sentrale politikere og manglende prioritering og oppfølging av skolen i kommuner og fylkeskommuner. Konflikten var en følge av stadig mindre tid til hver elev, stadig mindre tid til å forberede god undervisning og stadig flere oppgaver som stjeler tid fra arbeidet med elevene. Konflikten var en politisk frambrakt konflikt. Endelig satte lærerne foten ned mot byråkratiseringen av læreryrket. Vi streiket for den fleksible arbeidstiden vi trenger for våre elevers beste.

Nok er nok! Etter flere tiår der lærerne stadig har gitt og lite fått, satte vi foten ned. Hvis norske politikere vil ha dyktige og motiverte lærere, må det noe ganske annet til enn tvang, binding og byråkratisering. Alle som kjenner fakta i konflikten, vet at norske lærere har gått med på gradvis mer bundet tid gjennom flere tiår. Vi ligger i dag i Europa-toppen når det gjelder tilstedeværelse. Til tross for dette, ønsket KS enda mer bundet tid. Det var et krav vi rett og slett ikke kunne gå med på fordi vi vet at dette ikke vil være til det beste for norsk skole eller for våre elever. Det ville ha svekket den fleksibiliteten som er helt nødvendig for at lærerne skal kunne gjøre jobben best mulig. Det finnes ingen holdepunkter for at mer binding av tid gir en bedre skole.

Bruk av pisk og tvang skaper ikke pågangsmot og entusiasme i norsk skole og slettes ikke Ernas «drømmelærer»! Det har de fleste skjønt og erkjent, nå kanskje også KS. Men det er rett og slett forstemmende at det må en omfattende arbeidskonflikt til for at KS i det hele tatt er villig til å justere en smule på kursen. Å være lærer, er til hundre prosent å være løsningsorientert og fleksibel. Lærerne må få arbeide fleksibelt og selvstendig for å kunne møte ulike elever og ulike situasjoner, og vi er til fulle vårt store ansvar bevisst! Lærere kan ikke ledes gjennom instruks og kontroll.

Vi har allerede mye tid bundet til arbeidsplassen. I den tiden er det god plass til både å utvikle og styrke samarbeidet. Det er arbeidsgivers oppgave å igangsette dette samarbeidet på en måte som bygger tillit og ikke river den ned! Elevene får verken en bedre skole eller bedre lærere dersom vi skal tvinges inn i en rigid arbeidstidsordning som ikke er tilpasset elevenes behov eller lærerjobbens egenart. Så hva ville KS egentlig oppnå ved å stå steilt og blindt på sitt?

For oss handlet konflikten om å kjempe for et optimalt tilbud til våre elever, om å gi kvalitet til våre elever. For oss handlet konflikten om å slåss for kunnskap og kompetanse i norsk skole. For oss handlet konflikten om å få verdsetting for den jobben vi gjør og om tillit. For oss var konflikten en kamp for at de lærerne som er i skolen blir der, og for at unge mennesker skal velge skolen som arbeidsplass. For oss var og er det viktigste hvordan lærerne jobber, ikke hvor. Mye tyder på at det motsatte prinsipp gjelder for KS.