Egil Wenger var født den 24. august 1940 og døde den 28. juli 2021. Han var født på Rena, men vokste opp på Eidsvoll. I 1965 kom han til Oppegård kommune og kom raskt inn i lokalmiljøet på mange fronter. Egil jobbet i postverket i 45 år og var den siste postsjefen på Kolbotn fra 1984 til 1994. Han ble derved godt kjent i kommunen, noe som vakte stor interesse for lokalhistorien. Egil tilegnet seg enorme kunnskaper om kommunen på en mengde områder. Han fulgte godt med på alt som skjedde og bidro med sin kunnskap og arbeidskraft på mange felt.
Gjennom politikken og kommunestyret rundt 1990 fikk jeg god kontakt med Egil. Han var venstremann, med stor ansvarsfølelse for Oppegårdsamfunnet der han og familien ønsket å bo og bidra. I kommunestyreperioden 1992 til 1995 var han første varamann. Fra 1995-2003 var han enste faste kommunestyremedlem for venstre. Han spratt lett opp på talerstolen, alltid godt forberedt. Før og etter kommunestyreperioden var han medlem av flere politiske utvalg og var aktiv medlem i venstre.
Politikk er mye møter, stillesitting, prating og lytting. Egil var jo alltid i farta både høyt og lavt så da var nok Oppegård historielag det rette valget for han. Egil kom inn i styret først som sekretær i 2001. Så ble det tilsammen 15 år i styret og derav 10 år som leder. Det var i friluft Egil likte seg best. Historielaget er inndelt i flere grupper. Han jobbet iherdig med «kulturminner i utmark». innen Oppegård kommune er det mange automatisk fredede oldtidsveier, kongeveier og kirkeveier som må holdes i hevd: Over Grønnliåsen og til grensa mot Ås. Fra Greverud over Gjersjøen til Kurud og derfra til Oppegård Kirke og videre til Bunnefjorden for å komme over til hovedkirken på Nesodden. Oldtidsveien over Hvitebjørn - Søndre Oppegård og til Ås grense ved Sjødal. Mye av Egils dager gikk med til å holde disse i orden. Han kom susende med den gamle bilen sin, hvor man kunne finne enkelte karosserireparasjoner med sirlig påsatt gaffateip. Tiden strakk liksom ikke til - til slike småting. Med caps eller vaskehatt, gummistøvler og arbeidstøy var han i sving. Sag og øks var viktig og noen ganger også motorsag. Disse kulturhistoriske veiene skulle ikke gro igjen, men ryddes slik at turgåere kom fram på en god måte. Klopper og små bruer måtte også bygges. Egil sto i mange år for skilting av disse historiske veiene hvor det også var husmannsplasser, gamle tufter og lignende.
Vi var jo mange som var med, men Egil var drivkraften og alltid med. En gang måtte han imidlertid melde avbud for kona skulle ha han med til syden. Lykken var når vi satte oss ned og tok kaffe og matpakka på en stubbe. Egil kunne ikke sitte alt for lenge det var jo mye å gjøre. Det begynte fort å rykke litt i saga. Særlig på Svartskog var det mange steinrøyser og steingjerder som skulle registreres og måles inn. Her var han ivrig med på merking og registrering i regi av Thea Sundt og Fylkeskommunen. Dette samlet mange andre interesserte også. Utallig var disse turene han arrangerte for allmennheten i regi av historielaget eller andre foreninger, for å vise fram kommunens kulturminner. Han var proppfull av informasjon som turfølget fikk ta del i. Terrassene i Sandbuktskogen og Gjersjøbruåsen ble fremvist med ærbødighet.
Egil var også aktivt med i «Gjersjøelva natur og kulturpark» og med museet i Langbygningen. Han jobbet med maling og diverse andre oppgaver så lenge kroppen klarte det. Han var også med i kalenderkomiteen og skrev innlegg helt til det siste. Egil var også en kløpper til å gå og rundt og selge kalendre til inntekt for historielaget. Formålet var også at innbyggerne skulle få et innblikk i kommunens historie.
I sin ledertid satte han opp bussturer i kommunen for innbyggerne, ofte med seg selv som guide med informasjon om kulturhistoriske steder. Det var både sykehjemmene og befolkningen ellers som meldte seg på. Egil har stått for de historiske postene på Skautraveren i mange år. Skrevet om plassene og satt dem ut i terrenget. Helt fra starten av har han vært med i planleggingen av Eventyrfestivalen og sto på post. Det samme gjaldt friluftslivets dag på Østre Greverud.
Egil har holdt en mengde foredrag for historielaget og sa aldri nei hvis det var noe andre foreninger som spurte. Han hoppet lett inn i alle oppgaver historie laget hadde lovet, hvis noen av oss måtte melde forfall. Han har skrevet en mengde artikler bla i medlemsbladet vårt og i Follo minne. Han satt i flere posisjoner i Follo historielag noen år. I 2006 utga han et hefte om Hellerastens historie sammen med Sigurd Birkelund.
Oppegård kommune fylte 100 år i 2015. Som styreleder i jubileumstiden hadde Egil en mengde oppgaver og koordineringsmøter med andre frivillige foreninger, kommunen, Kolben med flere. Det var utstillinger, foredrag og turopplegg, oppegårdspill og masse annet. Døgnet hadde nok for få timer for Egil.
De siste oppgavene Egil stod for var Jobbe med planen om å få Riksvei 1 -Mosseveien omgjort til Kulturminne. Da sammen med Oppegård kommune, Fylkeskommune, motormiljøet på Tyrigrava med flere. Han holdt en historisk gjennomgang om veihistorien, og samarbeidet som endte opp med at prosjektet ble realisert for de frammøtte på åpningsdagen. Ordfører Sjøvold avduket den flotte informasjonstavla som var utarbeidet av prosjektet og står ved Tyrigrava.
Egil hadde kjempet lenge for å få restaurert og sikret Oppegårds desidert best bevarte krigsminne fra krigen 1940-45 ved Gjersjø bro. Han innhentet midler og skyterstillingen var ferdig i oktober 2019 og skilt satt opp
Hver sommer i cirka 15 år var han sommerpostmester på Maihaugens eget postkontor, i full uniform med tjenestetid i ti dager. Her ble det stemplet frimerker på kort og brev på gamlemåten. Her gikk praten livlig og frimerker ble slikket. Masse gamle postfolk møte opp og delte historier. Dette var artig fortalte Egil siden. Han fikk også jobben som «postmester» da han tjenestegjorde i Gaza.
Egil ble tildelt Oppegård kommunes frivillighetspris i 2015 og han ble æresmedlem i Oppegård historielag i 2019. Dette var vel fortjent. Da Egil ønsket å gå ut av styret for en del år tilbake, spurte han om jeg kunne overta ledervervet. Han mente at han burde ta det litt roligere og være mer hjemme. Det var ikke vanskelig for oss å forstå, så jeg sa ja. Egil ble imidlertid med i så og si alle komiteer etter hvert, noe vi satte umåtelig stor pris på, men May og familien ville nok hatt han litt mer hjemme. Det var nok så mye han ikke ville ha ugjort og det kriblet i kroppen. Det var informasjonsskilt som måtte repareres eller byttes. For eksempel kunne det vere et tre som lå over Oldtidsveien. Det måtte lages ny adkomst rundt golfbanen på Kurud til Kirkeveien og Rytterkleiva. Oppgavene stod i kø.
Da beina ikke strakk til lenger på grunn av sykdom, gikk jobben over til pcen. Han var proppfull av ideer. Dessverre fikk vi ikke vært sammen det siste året på grunn av koronaen, men dialogen på telefon var hyppig helt til den siste uka.
Våre tanker går først til kona May Ann, døtrene Grethe, Heidi og sønnen Odd Magne som har mistet sin kjære mann og far. Likeledes svigersønner, svigerdatter, barnebarn og oldebarn. Egil ga alltid utrykk for at han var kjempeglad og stolt av familien sin og gledet seg alltid til å være sammen med dem.
Vi i historielaget har også mistet en kjær venn og lagsmedlem. Egil vil alltid bli husket og savnet av oss. Hans kunnskap var unik og vil aldri kunne erstattes.
Vi lyser fred over Egils minne.