Visjoner og ambisjoner er fine ting, lærte vi av konsulentene på 1990-tallet. Vi trenger et felles mål. Noe å jobbe mot. Og når folk vet hvor de skal, er det lettere å få med alle på veien. Det er i hvert fall teorien.

La det være sagt med en gang: En kommune skal ha ambisjoner. Det må ligge et iboende ønske om å utvikle seg og bli bedre, i hver organisasjon. Det som er krevende er å sikre at alle som har innflytelse og påvirkningsmulighet jobber for å oppnå den ambisjonen – og ikke mot den.

Det som er ekstra krevende for en kommune er at heftige ambisjoner skaper en forventning blant innbyggerne. Og forventningene innbyggerne har vil sannsynlig ikke være like de kommunen mener de skal levere på. Men er avstanden mellom forventning og virkelighet for stor, slår det tilbake på kommunen. Det hjelper ikke at man forbedrer seg litt på ett område, hvis forventningen er at man skal forbedre seg mye.

Ambisjonen til kommunen er det enkle. Å si at man skal være best i noe er enkelt – noe helt annet er det å finne ut hvordan man skal komme dit, og så å forklare innbyggerne at det er «dette vi skal gjøre for å nå målet». For så tydelig må man være. «Norges beste oppvekstkommune» springer ut av ønsket om å vinne en kåring som KS (kommunesektorens organisasjon) hadde, slik Ski kommune gjorde tidlig på 2000-tallet. Men er målet å vinne en pris et år, eller å ha en varig ambisjon om å være best over tid, krever det helt ulike måter å følge opp. Vi må vite hvilke kriterier kommunen legger til grunn, og hvorfor de mener at akkurat disse er de riktige.

For vi må kunne se kommunen i kortene og slå fast om Nordre Follo helt objektivt er god på skole, legger til rette for kulturaktiviteter og fritidsklubber, har ungdom som er fornøyd med livet, har lav bruk av rusmidler – eller ikke.

Det er politikerne som har bestemt seg for denne ambisjonen for kommunen, og det er de som må følge den opp. Det må forplikte å ville bli Norges beste på noe, og det vil medføre vanskelige valg og prioriteringer. Men kan politikerne våre med hånden på hjertet si at de en eneste gang, i valget mellom gammel og ung, å spare eller bruke, har tatt et valg basert på at «vi skal bli Norges beste oppvekstkommune»? For hvis ikke ambisjonen ikke følges opp av konkret handling, er den bare ord. Og helt verdiløs.

For dét er en tydelig forventning innbyggerne kan ha: I valget mellom å kutte i budsjettet til ungdomsklubben, eller finne penger på bekostning av noe annet, så velger politikere og administrasjon å droppe det kuttet. Og heller prioritere barn og unge i stedet.

Hver gang.