Knut Eidem – student under hakekorset

Av
Artikkelen er over 16 år gammel

Nazistene ville omskape Knut Eidem til en «god germaner», men eksperimentet mislyktes totalt. - De ga meg opp, sier 84-åringen.

DEL

KOLBOTN: Standhaftigheten og samholdet reddet trolig livet til Knut Eidem og nærmere 650 andre norske studenter som ble deportert fra Oslo til Tyskland høsten 1943.
- Det var én for alle, alle for én. Hvis ikke alle hadde holdt sammen, ville det gått galt, fastslår Eidem i dag.
60 år etter den dramatiske novemberdagen da rikskommissær Terboven beordret stormingen av Universitet i Oslo, ligger minnene fortsatt langt fremme i bevisstheten.

- Aulaen brenner!

- Det kom soldater fra alle kanter. Hele universitetsområdet ble avsperret. Det var umulig å slippe unna, forteller Eidem.
En påsatt brann i Universitetets Aula dannet opptakten til stormløpet. Brannen ble brukt som et påskudd av NS-myndighetene for å aksjonere. 1.200 mannlige studenter ble arrestert og deretter internert i Stavern. Blant disse var Knut Eidem - en ung, atletisk og begavet mann på 24 år.
- Jeg husker at jeg sto i 2. etasje og så på klokka da bevæpnede soldater slo til. Noen av studentene klarte å stikke av i siste liten, men de fleste ble raskt pågrepet. Bare kvinnene fikk gå fri. Alt gikk så fort selv om vi hadde fått et forvarsel. Det eneste jeg rakk å få med meg var en linjal, husker Eidem som ikke fikk varslet sin nærmeste familie om den brutale deporteringen før lang tid etterpå.

Åndseliten

Etter å ha blitt transportert med busser til Vestbanen, fortsatte turen med tog til Larvik. Deretter ble studentene kommandert til å løpe til Stavern - en strekning på 7-8 kilometer.
Her ble Eidem og drøyt 600 andre studenter fra den første puljen stilt opp på rekke og avkrevd personalia. 360 mann ble plukket ut.
Seks dager senere gikk unggutten ombord i fangeskipet Donau med kurs for Det tyske riket. Her skulle åndseliten fra det norske akademia forvandles til gode nazister.
- Det siste jeg så før skipet seilte ut Oslofjorden, var spiret på Uranienborg kirke, minnes 84-åringen.

- Latterlig

Men det tyske omvendelses-prosjektet skulle vise seg å bli en ideologisk umulighet og fiasko. Verken Eidem eller noen av de andre ombord i Donau var motivert for å kjempe Førerens sak. Ei heller var de villige til å la seg true til å gå nazistenes ærend.
- Det var latterlig å tro at de kunne få oss til å skifte ståsted fra ett ytterpunkt til et annet. Tyskernes filosofi var at vi ved å være i deres omgivelser, over tid ville bli deres allierte og forstå at tyskerne ville stå igjen som seierherrer. Men så enkelt var det jo ikke, konstaterer Eidem.

Indoktrinert

I tyskernes fangenskap ble de norske studentene forklart at de skulle bli elitesoldater og slåss mot bolsjevikene, at den nazistiske ideologien var den allierte overlegen, at den tyske armé var uovervinnelig på slagmarken.
Når krigen en dag var over var tanken at de norske studentene skulle returnere til Norge og lede det nye Norge støpt i nazistenes bilde.
- Den første tiden forsøkte de å true oss, men etter hvert ble vi stadig bedre behandlet. Jeg husker godt den første dagen da tyskerne hadde lagt frem tyske SS-uniformer til alle. I det øyeblikket forstod vi at nå begynte kampen. Hadde vi akseptert det, ville vi vært ferdige. I stedet strippet vi uniformene for nazistiske symboler, forteller Eidem.

I fiendens leir

Mest aggressive var de tyske underoffiserene. Kommandanten, derimot, var mer medgjørlige og på grensen til forståelsesfull.
- De innså vel at studentene ikke ville kapitulere. Hadde vi gitt etter, kunne snøballen lett ha begynt å rulle. I verste fall kunne vi endt opp ved fronten. Da hadde jeg neppe sittet her i dag. På mange måter var vi et kompani med motstandsfolk i fiendens leir, oppsummerer Eidem.
Likevel fortsatte indoktrineringen. Professorer fra Berlin ble hentet inn for å gi de norske tinnsoldatene en innføring i den rette lære. Men til ingen nytte.
- Vi merket hvordan frustrasjonen bredte seg blant tyskerne, men vi ble likevel aldri utsatt for vold, bekrefter Eidem.

Nevnte aldri tap

Etter hvert ble det slakket på tøylene. Studentene fikk bevege seg friere og kunne ta avstikkere utenfor leiren. En periode ble de utplassert ved forskjellige lokale bedrifter og institusjoner.
Selv havnet Eidem på en fabrikk, mens enkelte medstudenter ble sendt til tyske universitet. De siste månedene av krigen ble studentene igjen internert i samme leir.
- Tyskerne fortalte oss alltid at de hadde vunnet. Tapte slag ble aldri nevnt. Likevel forstod jeg at krigen nærmet seg slutten. Vi forstod det ved å legge to og to sammen og ved hjelp av ulike informasjonskanaler, fortsetter Eidem.

Sterkt samhold

I krigens sluttfase, våren 1945, ble han til slutt berget av De hvite bussene. Det som skulle ha vært et tysk triumftog, ble i stedet en seier for den norske motstandsviljen.
- I ettertid har jeg tenkt hvor sterkt det var at ingen gikk over til nazistene selv om vi var under press. Selv ikke de få norske nazisympatisørene blant oss, som vi først fikk vite om etter at krigen var slutt, valgte feil side. Alle oppførte seg skikkelig. Det var tydelig at vi nøt respekt blant tyskerne. De så nærmest opp til oss, forteller Knut Eidem.

Seierherrene

Den dag i dag pleier han vennskapet med 20-25 tidligere medstudenter som også slapp fra det med livet i behold. Av og til møtes de egentlige seierherrene på Grand Café i Oslo.
60 år etter Hitlers forsøk på å omvende ham og 650 andre norske menn til å dyrke den ariske rases påståtte fortreffelighet, kan Knut Eidem se i øynene at verken han eller medstudentene lot seg knekke av den tyske propagandamaskinen.

Artikkeltags