OPPEGÅRD: På kirkegården på Kolbotn ligger 25 av Øivind Flagstads venner.

– Rusproblemet blant ungdom er større enn man tror, sier han.

– Hva har det kostet deg, 16 år med dop?

– Forholdet til familien min. Jeg unner ingen å gjennomgå det familien min har gjennomgått, svarer Øivind kontant.

– Jeg tenker også på alt jeg kunne ha oppnådd på alle disse årene, og alt jeg har opplevd rundt meg.

Bak rosebuskene fra Dalens gartneri – i en av landets rikeste kommuner, holdes mørke sannheter skjult.

– Rusproblemet blant ungdom er fortsatt større enn man tror, advarer Øivind.

– Her ligger det 25 kompiser av meg, forteller 33-åringen, mens han guider ØBs reporter gjennom kirkegården på Kolbotn. Gutten som alltid er glad har fått et vemodig drag over øynene.

– Alle var unge mennesker, de fleste dødsfallene er knyttet til rus.

En samling fleinsopp har som ved skjebnens ironi funnet gode vekstvilkår et steinkast unna gravstøttene.

Nord for kirkegården ruver ”fatterens” tidligere arbeidsplass, delelageret til IBM, med orkesterplass til kirkegården. Faren døde av omfattende helseproblemer i 2010. Han rakk ikke å se sønnen kjempe seg nykter. Sønnen fikk aldri tatt et ordentlig farvel med faren.

– Jeg lovet fatter’n i begravelsen at jeg skulle bli nykter. Det løftet har jeg tenkt å holde.

LES OGSÅ:

Et laboratorium av narkotiske stoffer

25 unge mennesker. Mange av dem er ifølge Øivind barn av ressurssterke Oppegård-folk.

Han lurer på hvorfor det er han, av alle, som står her oppreist i dag. Siden han var 15 har han trøkka i seg et helt laboratorium av narkotiske stoffer, ganger 100. Vært døden nær flere ganger.

– Jeg må vel ha en sterk psyke ... haha.

Dessuten har han Nemi ved sin side. ”Jenta mi”, som han kaller henne. Den åtte år gamle Dobermann-tispen med det gemyttlige blikket har lite til overs for lukten av “pepper”. Hun får mye av æren for at Øivind i vår ga ut sin første bok, sammen med forfatter Espen Holm.

”Jeg heter Øivind. Da Gud delte ut bremsene, sto jeg ikke bakerst i køen. Jeg var ikke der, står det innledningsvis.

Boken beskriver en livlig og glad gutt på søken etter futt, fart, spenning, den drøyeste gjedden og etter hvert det drøyeste dopet.

Han hadde en mor som serverte fiskeboller i hvit saus og praktiserte klare regler og strenge innetider. En far som, ved siden av Arnold Schwarzenegger, var det store forbildet.

Ekspolitimannen som på ungdomsskolen stilte opp på et allmøte om narkotika og ba foreldre om å passe på ungene sine. Noen år senere hadde han “tilpasset seg” sønnens livsstil, kjørte ham rundt til pushere og ga husrom til både sønnen, kjæresten hans og hasjplantene.

– Kanskje startet det med sukkeret, sier Øivind spørrende. Hver morgen, før han gikk til skolen, snek han seg ned på kjøkkenet før ”mutteren” sto opp og kastet en neve sukker inn i gapet. Han sier han likte følelsen av sukkeret som smeltet i munnen. Det ga en form for kick.

Spilte fotball med John Carew

På skolen hadde han S i gym, men bokstavene danset polka. I skolebøkene tegnet han øks, kniv og sverd sammen med avhugde kroppsdeler. Han gikk aldri noen steder, han løp.

Allerede i 2. Klasse ble han hekta på skrekkfilmer. I 7. Klasse lærte han forskjellen på druesprit og ”seksognitti”. Femten år gammel deltok han på kretslagssamling i fotball sammen med blant annet John Carew. Omtrent samtidig var alkisperioden over, og veisperringa mot avgrunnen brutt.

”Jeg var som en villhest, sånne de fanget på prærien ... Fattern bygde innhegning med piggtråd, passet på. Jeg hoppa over og la ut på vandring. Han bygde en som var enda høyere. Forgjeves”.

Først da sønnen ble tatt for besittelse av amfetamin som 21-åring, skjønte foreldrene hvor alvorlig rusproblemet var. Da hadde han vært på rocker`n og ravet rundt på Kolbotnsenteret, utenfor fritidsklubben på Vassbonn, bak Ingeråsen skole og ved Gjersjøen i årevis.

– Da vi drev på var vi mye ute. Jeg tror mange lurer på hvor det er blitt av ungdommene. Jeg tror de samler seg mer hjemme. For rusproblemet var veldig ille da jeg drev på, og det er ikke blitt bedre, sier Øivind.

Ønsker å gi foreldre en solid vekker

Gjennom boken ”En glad gutt” ønsker han å gi foreldre og ungdommer en solid vekker.

– Spør hvor barnet ditt har vært, hvem de har vært sammen med, hvorfor de kommer for sent hjem, er Øivinds råd til foreldrene.

– Hva er det du vil med boken og din historie?

– Mange spør om jeg tjener penger. Det har jeg ikke begynt å tenke på engang. Hovedsaken er at min og ikke minst pappas historie kommer ut.

– Jeg ønsker at folk skal lese boken sånn at de vet hva pappa har vært gjennom. Jeg håper også at skoler og foreldre blir mer obs på ADHD-symptomer, hyperaktivitet eller psykiske problemer. For det er mye psykiske problemer som fører til rus.