– Ikke skjul demenssykdom

Demenskonsulent: Aino Bunæs representerer lavterskeltilbudet i Ski kommune. Det betyr at alle kan ta kontakt med henne, ringe, eller sende e-post. Informasjon kan du finne på kommunens nettside eller ringe sentralbordet.

Demenskonsulent: Aino Bunæs representerer lavterskeltilbudet i Ski kommune. Det betyr at alle kan ta kontakt med henne, ringe, eller sende e-post. Informasjon kan du finne på kommunens nettside eller ringe sentralbordet.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

– Fortsatt er det pårørende som vil skjule for omverdenen, at den de bor sammen med er blitt dement. Det er også mange foreldre som vil skjule det. Selv for sine barn.

DEL

SKI: Demenskonsulent Aino Bunæs representerer et lavterskeltilbudet i Ski kommune. Det betyr at alle kan ta kontakt med henne, ringe, eller sende e-post.

Om det er en sønn som er bekymret for at far har begynt å glemme ting. Eller en datter som lurer på hvorfor hennes mor har begynt å ringe henne om det samme flere ganger. Ofte er det et hjemmebesøk som gjør at hun fanger opp familier der en av partene har fått en demenssykdom.

– Sykdomsutviklingen går langsomt og gradvis. De eldre som bor sammen merker kanskje ikke den store forskjellen fra dag til dag. Ofte er det barna som er på besøk, og som får mistanke om at noe ikke er på stell. At far eller mor er begynt å røre og rote, sier Bunæs.

Bunæs har vært demenskonsulent siden 2010. Før det jobbet hun i psykiatrien, og sykepleieren er glad hun har en tverrfaglig utdanning i psykisk helsearbeid. I tillegg har hun jobbet i eldreomsorgen i Ski. Det gjør jobben hennes lettere når hun skal på hjemmebesøk for vurderinger. For her er en viktig beskjed: Jo tidligere en person med demens blir oppdaget, jo bedre.

Tiden er viktig

– Det som er viktig for oss, er at vi kommer inn før de pårørende sliter seg ut. For det gjør de ofte. Kanskje ektefellen er dårlig til beins eller har hjerteproblemer, og som gjør at man ikke er til særlig hjelp. Så står de på, og så sliter de seg ut. Når dette skjer blir samfunnsregningen dobbel: Da har man plutselig to personer som trenger omsorg, sier Bunæs.

For terskelen for å måtte sende sine kjære til et sykehjem for avlastning, er veldig høy.

Aino er overrasket over hvor godt mange eldre klarer omstillingen det blir med å ha en dement person hjemme. Fortsatt lever generasjonen med menn som aldri har kokt poteter, men det går forbausende fort å lære seg hvordan de kan lage mat og ta over husoppgavene.

– Egentlig tror jeg alle mennesker er ganske flinke til å omstille seg, bare man får tid på seg. Man gjør det når man må. Elsker man et menneske, er man faktisk villig til å gå gjennom ild og vann, smiler hun.

Når hun er på hjemmebesøk for første gang begynner hun gjerne bakerst i historien. Om barndom og oppvekst. Hun snakker seg fremover i tid, og til slutt ser hun «når» hukommelsen faller ut av historien. For noen kan det være for ti år siden. For andre kan det være da de giftet seg.

– Jo tidligere vi kommer i kontakt med personer med demenssykdom, og deres pårørende, så kan vi sammen finne ut hva som kan settes inn av tiltak for å gjøre hverdagen bedre. Det blir en mykere overgang når nye tiltak iverksettes med bistand fra ergoterapeut for å finne riktige hjelpemidler, hjemmesykepleien og dagsentertilbud. Dermed kan personer med demens bo lengre hjemme i kjente omgivelser, og pårørendes livssituasjon kan bli noe lettere.

50 prosent

Demenskonsulenten i Ski har kontor på Solborg bo- og aktiviseringssenter. Ski var tidlig ute med en slik stilling, i 2003, men fortsatt er den en 50%-stilling. Bunæs mener hun kan dokumentere at det er for lite.

I dag er det ca. 360 personer med demens i Ski, hvorav 60 % bor hjemme. I 2025 tror man tallet vil være nærmere 600.

– Fordi stillingsbrøken er så liten så samarbeider jeg tett med virksomheter i kommunen som kan bistå for å få til gode løsninger. Noen oppgaver får jeg dessverre ikke gjort, sier hun.

Kommunikasjon

Hver høst arrangeres ”pårørendeskolen” som går over seks uker. En kveld i uken med foreleser med relevante tema, og påfølgende samtalegruppe etter hver forelesning. I tillegg inviterer Bunæs til samtalegrupper: En gang i måneden møtes folk fra hele Follo der, for å prate om sine utfordringer og dele erfaringer.

– Det å komme sammen og prate uten filter er det beste. Hva skal jeg gjøre når det og det skjer. Finne løsninger på ting og tang.
Mange synes det er vanskelig å prate med demente. Bunæs` råd er å bruke historien. Snakke om ting som har skjedd tilbake i tid. Gjerne bla i en gammel fotoalbum.

– Og ikke si: «Husker du meg?» til en som har Alzheimers. Si heller «Jeg heter …» Det er en bra begynnelse.


 

Artikkeltags