I Norge ha vi en lang historie med å ta alle gode krefter i bruk i helse- og omsorgstjenestene. Eksempelvis opprettet Norske Kvinners sanitetsforening i 1914 "kontrollstasjon for mor og barn", noe som ble forløperen til helsestasjonene.

Stoltenberg-regjeringen hadde ikke greid å oppnå full barnehagedekning, om de ikke også hadde benyttet seg av både private og ideelle barnehager. Listen er lang med eksempler på at offentlig og private helse- og omsorgstjenester supplerer og utfyller hverandre.

I sommer har det vært meldt om krise i barnevernet flere steder i landet. Dette skjer samtidig som Regjeringen faset ut kommersielle aktører, og det uten at det har kommet på plass et tilstrekkelig offentlig tilbud eller tilstrekkelig kapasitet blant ideelle aktører. Det går selvfølgelig utover barna, og i tillegg de mest sårbare av alle.

Generalsekretæren i Norsk Fosterhjemsforening, Tone Granaas har advart mot å fjerne private tilbud som fungerer. På tross av advarsler fra folk som kjenner problemene på kroppen, så har kommunene fra 1. juli i år, ikke lenger lov å inngå nye avtaler om fosterhjem gjennom private aktører. Dette fordi Regjeringen har innskrenket kommunenes adgang til å bruke private tilbydere– uavhengig av hva slags kompetanse som finnes i kommunen fra før. For meg framstår dette ikke bare som uforstandig, men også uforsvarlig i en tid der vi vet at det er knapphet på arbeidskraft og kompetanse særlig i helse- og omsorgssektoren.

Jeg registrerer at én av Arbeiderpartiets viktigste kampsaker, er at; "Høyre vil kommersialisere eldreomsorgen". Jeg stiller selv til valg for Nordre Follo Høyre, og i løpet av valgkampen har jeg rettet opp i flere misforståelser som at; "med Høyre vil det bare være de rike som får rask behandling". Det stemmer ikke. Siden Solberg-regjeringen innførte fritt behandlingsvalg i 2015, har 80 000 mennesker benyttet seg av tilbudet. Fritt behandlingsvalg innebærer at pasientene har kunnet velge mellom private og offentlige sykehus og private og ideelle tjenestetilbydere som har hatt offentlige godkjenning, og staten har tatt regningen. Slik har pasientene kunnet få raskt og riktig behandling, der hvor det har vært ledig kapasitet. 1. januar i år fjernet Støre-regjeringen denne rettigheten, og det uten at det kom forsikringer om at det er bygget opp tilstrekkelig og tilsvarende helsehjelp i det offentlige apparatet.

Helsedirektoratets tall fra juli i år viser at gjennomsnittlig ventetid i spesialisthelsetjenesten har økt siden juli i fjor. Årsaken skal jeg ikke spekulere i, men realiteten er at vi nå må vente lengre på nødvendig helsehjelp, om vi da ikke har så stor lommebok at vi kan betale for det selv hos private tilbydere. Så da stiller jeg meg spørsmålet om hva som er det beste tilbudet for folk flest?

Høyre ønsker høy kvalitet, valgfrihet og raskest mulig hjelp på det offentliges regning. Vi vil ta private, ideelle og offentlige tilbydere i bruk. Samtidig vil vi jobbe for at det offentlige skal bli bedre på å bestille tjenester, ha mer åpenhet om eierskap, organisering og økonomi og stille strengere krav til ansattes lønns- og arbeidsvilkår.

Min oppfordring er å ta av de ideologiske brillene, se på realitetene og si ja takk til både private og offentlige helsetjenester betalt av det offentlige. På den måten kan all tilgjengelig kapasitet og kompetanse tas i bruk - også av vanlige folk!