Som lærer var jeg innstilt på en variert hverdag når jeg gikk inn i yrket. Jeg var innstilt på å utfordre mange sider av meg selv, og å utfordre kreativiteten min på de yngste elevene i skolen. Men det designe min egen «lærebok» i mangel på penger til å kunne kjøpe lærebøker, det hadde jeg ikke sett for meg å bruke tid på.

Knyttet til den aktuelle lærerstreiken ble det publisert en artikkel på psykologisk.no. Artikkelen trekker frem alle hattene vi lærere skal ha, og presset vi har over oss på å prestere i en rekke roller. Selv om artikkelen trekker frem mange er det en hatt som mangler. Som lærer på 1. og 2. trinn på en skole i Ås er en av mine hatter å selv lage arbeidsbok til elevene mine. Årsaken er mer skuffende enn en skulle tro. Dersom kommunen i dette skal spare penger både på kvalifiserte lærer, og på lærebøker, hva er det pengene faktisk går til? Det er ikke bare lærere som skal sikre inkludering og tilpasset opplæring. Det er også kommunen og staten sitt ansvar.

Det er verd å nevne at jeg jobber på en fådelt skole hvor det pr nå er sammenslåing av to og to klasser hele veien foruten 7. trinn. Som lærer skal vi sørge for et inkluderende klassemiljø, og en inkluderende skole. I inkluderingsbegrepet ligger tilpasset opplæring til grunn. Alle elevene skal møtes på sitt nivå, og oppgavene skal tilpasses deres forutsetninger. Vi skal drive en variert undervisning for å øke motivasjonen, og treffe flest mulig elever.

I vår var både jeg og flere av mine kollegaer på møter med ulike forlag, hvor de presenterte sine læreverk for kommende år. Hensikten var å velge det læreverket vi følte ville passe best.

Det ble presentert en rekke gode ressurser både som lærebøker og digitale ressurser. En skikkelig motivasjons buster. Tenk så mange gode ressurser som finnes! Det er ikke en hemmelighet at økonomien i kommunen er skreket inn i flere omganger, forslaget ble derfor å imøtekomme dette. «har vi en god digital ressurs, så trenger vi kun bøker i matte og norsk».

Våren gikk mot slutten, men lærebøker måtte vente. På småtrinnet er arbeidsbøkene designet for å skrives direkte inn i, dette gjør at fjorårets bøker ikke kunne brukes. Selv liker jeg å være tidlig ute, så alt er klart til oppstart, men ok, så fikk lærebøker vente. Høsten kom, men fortsatt ingen godkjenning til å bestille bøker.

Selv med en begrensing til kun to fag. Spørsmålene ble mange, men svaret forble det samme: «dere må avvente, det er ikke satt av og det finnes ikke penger». Tematikken ble en gjenganger på personalrommet, spørsmål og begrunnelser ble tatt videre av ledelsen, mens høstsemesteret bevegde seg i løpende fart.

«ikke drep budbringeren» har jeg tenkt mange ganger, både når rektor ikke kan komme med det svaret jeg ønsker meg, men også når jeg som lærer for to klasser skal forklare foreldre hvorfor vi ikke har bøker i matematikk timene. Spørsmålene blir flere, og løsningen så nær, men likevel så fjern.

Det er mange fordeler med en god lærebok, disse blir en ekstremt bevisst på når en står uten. Lærebøkene er fra før pedagogisk forankret, de er i tråd med læreplanen, og treffer kompetansemålene, de har en gradvis oppbygging, og selv om ikke alt innholdet passer til alle så passer mye for mage, og noe for alle.

Dette gjør at vi som lærere kan differensiere. Elevene kan i perioder av timen jobbe individuelt med oppgaver som passe dem. Eleven kan jobbe i eget tempo. Mange oppgaver kan løses i felles klasse, en kan være kreativ, bruke konkreter, uteskole og muntlig aktivitet, men skal vi tilpasse til hver enkelt trenger de også muligheten til å få jobbe i sitt tempo med sin oppgave, enten alene eller i mindre grupper. De trenger å bli presentert for ulike oppgaveformuleringer, de trenger å øve på å skrive på linjen, og å forstå eksempler.

Som lærer vrir jeg hodet hver dag for å drive en undervisning for alle, men så lenge en underviser en felles klasse vil en alltid treffe mange, mens noen faller utenfor i begge ender. For noen er det som presenteres på tavlen for lett, og for noen er det for vanskelig. Vi begynner lett og bygger på for å treffe alle, og vi streber etter å både se og møte alle til enhver tid. Inkludering og tilpasset opplæring er en konstant prosess, med mange motsetninger, og mange gråsoner. Vi stilles stadig nye krav til som lærere, og likevel tar dere fra oss et av våre viktigste hjelpemidler.

Det er ikke sikkert alle ser dette som et problem, men jeg vet også at mange sitter med samme følelse som meg. «kan du ikke lage oppgavene selv» vil nok flere spørre. Og svaret er at jo det kan jeg. Det er det jeg siden skolestart har gjort. Vel og merke i et godt samarbeid med min nye bestevenn kopimaskinen.

Jeg skulle gjerne vist om noen hadde regnet på kostnaden i kopipapir. Kanskje det hadde vært besparende med lærebøker likevel. Problemet mitt er ikke å selv lage oppgaver til elevene. Men i en hverdag som allerede er fylt med hatter skal en ikke bare lage en oppgave. Man skal lage oppgaver i flertall.

Oppgaver som møter eleven på sitt nivå. Oppgaver med nivå fra oppstart i 1. klasse som også skal gi utfordringer til de sterke elevene i 2. klasse. Oppgaver som passer med kompetansemålene, og som er i tråd med læreplanen. Og ikke minst oppgaver som fremmer inkludering og tilpasset opplæring. Der er en grunn til at forfatter og redaktør er egne yrker.

Dette er yrker som også fyller hele stillinger, så hvordan er det meningen at jeg skal ha tid og overskudd til å fylle også denne rollen med god samvittighet.

Hvilken av rollene man har som lærer skal man nedprioritere? Hvilke arbeidsoppgaver må legges til side for andre? Og hvem sitt ansvar er det å kvalitetssikre alle rollene vi ikke har grunnlag for å fylle?

Som artikkelen sier, vi er bare lærere. Og om vi ikke kan få en lønn som står i tråd med den jobben vi gjør, så gi oss i alle fall ressursene vi trenger for å være «kun lærere».

Sofie Skatland, lærer