Terningkast 5: En estetisk nytelse

FARGERIKT: Koret på nesten hundre sangere fyller opp scenen i Borggården. De representerer hele menneskeheten.

FARGERIKT: Koret på nesten hundre sangere fyller opp scenen i Borggården. De representerer hele menneskeheten. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Det kunsteriske teamet bak «Carmina Burana» på Oscarsborg har lykkes med det meste.

DEL

Forestillingen betar allerede fra den velkjente musikalske epilogen til Fortuna, skjebnens herskerinne. Ikke bare fordi den er mektig, men den signaliserer en helt spesiell oppsetting i Oscarsborgoperaens historie.

Farger, flotte kostymer (Christina lovery kostymesjef), kulissefugler og slør i heftige bevegelser, mye og effektfull lysbruk (Torkel Skjærven lysdesigner), vakker dans (Belinda Braza koreograf), raske bevegelser av hele ensemblet opp og ned det store livshjulet, presis musikk (David Maiwald dirigent) og en gispende avslutning med balansekunstneren Eskil Rønningsbakken på toppen av Borggården.

Kor- og orkesterverket til Carl Orff fra 1937 er kjent for mange, men det er en sjeldenhet at det presenteres scenisk. Det har fått regissør Erik Ulfsby og scenograf Arne Nøst, begge til daglig teastersjefer, til virkelig å slå seg løs. Det store livshjulet, hvor den delen som strekker seg mot himmelen, vokser opp fra scenen.

Temaer som skjebne og rikdom, livets forgjengelighet, vårens tilbakekomst, og de mange farer ved drikking, grådighet, gambling og og lyst, og livets gang forøvrig, skjer gjennom hurtig dreining av hjulet midt på scenen. Her plaskes det i vann mens faklene strekker seg mot himmelen. Dermed er alle de fire elementene representert.

Det er koret som er i fokus. Slik er verket til Carl Orff, forøvrig bygget på 24 middelaldertekster fra 1200-tallets Bayern. Musikken og sangen understreker tilværelsens lyse sider og det dunkle. Ikke minst kåthet og lyst får sin plass i de fargeopplyste vinduene i Borggården, gjennom heftig seksuell utfoldelse som «skyggeteater».

De tre solistene er med å skape magiske øyeblikk. Ikke minst Mathias Gillebo (tenor) med svanens følsomme klagesang. Barytonen Fredrik Zetterström og sopranen Alexandra Büchel hadde et nydelig samspill frem til de overga seg til hverandre, men så er de også gift i virkeligheten.

Sangene er på italiensk, men de norske tekstene er løst på en original måte: Teksten rulles oppover fra taket på lange, lyssatte bannere. Under premieren blafret bannerne i vinden så det var vanskelig å lese. Det viktigste er likevel det som skjer på scenen: Fargerikt, storslått og magisk i den historiske Borggården.

PS! Et tips: Varme klær klær og regnfrakk i tilfelle.

Artikkeltags