– Endelig er jeg fri til å gjøre det jeg vil

EN FRI SJEL: Etter at utdanningen ble unnagjort på vårparten, gir det en god følelse for Isabelle Reilo Riis å kunne satse for fullt på kunsten. Og aller best trives hun når hun får male i atelieret hjemme på Kolbotn – mens hun lytter til Fleetwood Mac eller Led Zeppelin. – Jeg har en sterk dragning mot 70-tallet. Jeg skulle vært et blomsterbarn, sier hun.

EN FRI SJEL: Etter at utdanningen ble unnagjort på vårparten, gir det en god følelse for Isabelle Reilo Riis å kunne satse for fullt på kunsten. Og aller best trives hun når hun får male i atelieret hjemme på Kolbotn – mens hun lytter til Fleetwood Mac eller Led Zeppelin. – Jeg har en sterk dragning mot 70-tallet. Jeg skulle vært et blomsterbarn, sier hun.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

– Jeg har alltid tenkt at jeg skal være en som virkelig gjør det jeg vil. Som ikke må gjøre alt helt A4. For første gang har jeg full styring over livet mitt. Jeg liker den følelsen!

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Isabelle Reilo Riis, er navnet. Et bilde hun malte da hun var 18 ble det utløsende øyeblikket.

– Da kjente jeg bare at «Dette er skikkelig rett!» Så fortsatte jeg. Merket at jeg utviklet meg fort. Fikk uttrykt mye mer av meg selv enn jeg noensinne hadde klart med tegning. Adrenalinkick til tusen!

Slik lyder ordene fra en 23 år gammel kunstner fra Kolbotn. Isabelle Reilo Riis åpner sin egen utstilling på Fyrhuset i Kværnerbyen i Oslo, i morgen. «Reilo? Det var da et kjent kunstnernavn», tenker kanskje du. Jo, det er det – og du skal få vite alt om sammenhengen.

Først må vi starte med at Isabelle er født i Bodø. Faren er yrkesmilitær, og familien har flyttet hit og dit gjennom årene.

– Vi kom til Kolbotn da jeg var 10 år. I studietiden har jeg også vært litt forskjellige steder, blant annet i London, der jeg studerte design. Det var jo designer jeg skulle bli, da, forteller Isabelle.

Kunstner i resepsjonen

Det var ikke designer hun ble, selv om hun fikk et svært lærerikt år i kjempers fødeland. London var, ifølge den livsglade kunstneren, «helt fantastisk, ti tomler opp.» Senere har Isabell studert både sosiologi og planlegging, administrasjon og ledelse. Men ikke kunst.

– Jeg ville ikke utdanne meg noe innenfor kunst. Jeg er redd for å miste meg selv, mitt eget uttrykk, mener hun.

I en periode jobbet Isabelle som resepsjonist hos Aker Solutions.

– Det likte jeg veldig godt. Og det var da jeg begynte for fullt med malingen. Egentlig har jeg alltid malt, men jeg hadde ikke tenkt til å bli kunstner – fordi jeg frem til jeg ble 17 kun tenkte på å bli designer Mamma har alltid hatt døren åpen til sitt arbeidsrom. Har ikke tenkt så mye over det, egentlig, men jeg har alltid oppholdt meg mye på arbeidsrommet til mamma.

Frihet ga harmoni

Mamma i denne sammenhengen er May E. Reilo, etablert bildekunstner siden slutten av 80-tallet, med et utall av utstillinger bak seg. Ikke bare er de to kunstnerblad Reilo like rent fysisk. Ifølge datteren er det mer som gjør dem til samme sort.

Les også: Sommerutstilling med mor og datter

– Moren min har forstått meg hele veien. Hun har gjort meg mer harmonisk. Hvis jeg hadde hatt flere grenser å forholde meg til, ville behovet for å gjøre opprør blitt mye større. Friheten hun har gitt meg har gjort meg til den jeg er i dag. Dessuten har hun gitt meg mange gode tilbakemeldinger underveis.


– Hvordan vil du beskrive ditt kunstneriske uttrykk?


– Eksplosivt, fargerikt og energisk. Håper at det smitter over på folk. Jeg maler abstrakt, pusler ikke med detaljer. Jeg klarer ikke å male konkrete ting. Det blir for faste rammer! Jeg er glad i bilder som gir en positiv følelse – jeg har så mye farge i meg.


– Hva ønsker du å formidle med kunsten?


– I starten var det at folk skulle få noe fint på veggen. I sommer fikk det en ny dimensjon. Tidligere var det sånn at jeg ville at bildene skulle være tittelløse. Helt åpne for tolkninger. Jeg ville liksom ikke forklare så mye. Men så merket jeg mer og mer at dette var en løgn. Jeg ville jo egentlig si mer om bildene. Mye mer!


– Så si det, da …


– Jeg kom over et dikt som jeg har skrevet. Det er ikke ofte jeg skriver dikt. Så registrerte jeg at diktet var et av bildene mine. Da hengte jeg opp teksten ved siden av bildet. Bildet og teksten skaper en helhet, de utfyller hverandre.

Som å bake en kake

23 år, er hun, Isabelle, hun som etter at bachelorgraden var i boks i våres, endelig kan gjøre som hun vil. Og det hun helst vil er å male – aller helst hjemme på Kolbotn.


– Alt dreier seg om riktig energi. I sommer, da jeg hadde en utstilling i Lofoten, lengtet jeg så veldig etter å komme hjem til Kolbotn – for det er der jeg maler best. Der har jeg skogen, alt er så riktig på det rommet, sier Isabelle. Et sommergalleri i Lofoten har hun også, altså. På Å.

– Mamma har sitt galleri der oppe. Jeg var så heldig å få et eget galleri i en sveitservilla på toppen av en bakke i Å. Det ligger helt supert til fordi alle som kommer fra cruisebåtene tar turen innom. Salget i sommer gikk så det suste. Det blir utstilling neste år også. Det er litt surrealistisk for meg at jeg allerede har kommet såpass langt. Men jeg jobber for det, altså, bare så det er sagt!

Likhetstrekkene mellom mor May og datter Isabelle er altså mange. Det kunstneriske uttrykket har ikke like tydelige fellestrekk.


– Mamma maler sort og hvitt, og mye landskap. Jeg elsker kunsten hennes, men jeg har ikke det samme i meg.


Utstillingen i det tidligere fabrikklokalet Fyrhuset i Kværnerbyen, åpner lørdag. Der vil et sted mellom 15 og 20 av Isabelles uttrykksfulle bilder henge på veggene.


– Hva er planene dine fremover, hvor vil du med kunsten din?


– Jeg har bestemt meg for å ta én ting av gangen. Det kommer nok en «crazy» idé i fortsettelsen, men først må jeg gjøre ferdig denne utstillingen. Jeg vil at så mange som mulig får se bildene mine. Og hvis du kjøper et bilde av meg, gi det mye luft og plass på veggen.

- La det gjerne være det første noen ser når de kommer inn i stua di. Det å få dele kunsten min med andre, er det største. Det blir litt som å bake en kake – og så dele den med andre.

- Det er jo fantastisk!

Klikk deg tilbake til forsiden av øb.no

Artikkeltags