Gå til sidens hovedinnhold

Oslofjordens tilstand skyldes neppe dårlig landbruksdrift

Å rette baker for smed er et uttrykk som handler om at noen blir uskyldig dømt. Politikere markerer seg i disse dager med kraftfulle leserbrev for å redde Oslofjorden, etter at regjeringen la fra en helhetlig forvaltningsplan før sommeren. Det er bra med engasjement for en renere fjord, men vet vi nok om årsakene til problemene?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mange retter fingeren mot bonden. Har politikerne blitt forledet til å tro at landbruket er et større problem enn det er?

Forvaltningsplanen følger tradisjonelle mønstre. Utslipp av kloakk samt landbruksavrenning pekes ut som syndebukkene. Som Aftenposten retorisk spurte på lederplass for litt siden: Hva er viktigst, å redde fjorden eller å skjerme bønder fra miljøtiltak?

Norsk landbruk har gjennom årtier fått skylda for utslipp med negative miljøkonsekvenser. Og går vi tilbake til begynnelsen av 1980-tallet, var det mindre fokus på miljø i landbruket, i likhet med alle andre sektorer. Siden den gang har det blitt igangsatt en rekke gode tiltak innen gjødsling, jordarbeiding, plantevern osv. I det anerkjente dyrkingssystemforsøket på NIBIO Apelsvoll ved Mjøsa måles denne fremgangen for en rekke miljøindikatorer i en sammenligning mellom 1980-tallets og dagens driftsformer. En av konklusjonene er at «moderne» konvensjonell planteproduksjon er overlegen når det gjelder å produsere mest mulig mat med minst mulig miljøpåvirkning.

Vi må stille oss følgende spørsmål: Hvorfor har ikke alle miljøtiltak som er iverksatt innen landbruket de senere tiårene ført til renere vann, hvis sammenhengene er så klare som tiltaksplanen beskriver? Både gressdekte vannveier, fangdammer, kantsoner, justerte gjødselnormer både for fosfor og nitrogen, miljøvennlig spredning av husdyrmøkk samt redusert jordarbeiding er jo allerede innarbeidet praksis i landbruket. På 1980 tallet brukte landbruket for eksempel årlig 28 000 tonn fosfor i mineralgjødsel, mens vi de siste 10 årene har benyttet mellom 8–9000 tonn årlig. En reduksjon på 70 %!

Dyrket mark utgjør to prosent av landarealet i Norge, og landbruksarealet ligger att på til spredd langs hele kysten fra Halden til Kirkenes. Totalt utgjør fulldyrket areal 8 000 000 dekar og det vil si at hver nordmann disponerer ca. 1,5 dekar landbruksjord hver. 98 prosent av norsk natur er således lite påvirket av norsk matproduksjon. Det er bare 6 land i verden som har mindre andel dyrket mark i forhold til totalt landareal (Surinam, Grønland, Singapore, Bahamas, Færøyene og Papua New Guinea). Som en konsekvens importerer Norge cirka 60 prosent av maten vi trenger hvert år. Hvis norsk landbruk er en stor kilde til miljøforurensning, må man jo bare lure på hvilken situasjon andre land i Europa befinner seg i med langt større landbruksarealer og mer intensiv drift?

På Østlandet benyttes cirka åtte prosent av landarealet til landbruksformål, og det virker høyst urimelig å påstå at næringstilførsel til ytre Oslofjord via Glomma i all hovedsak skyldes landbrukets påvirkning.

I prosjektet Eutrophia foretok Universitetet i Oslo (UiO) en uavhengig granskning av Morsa-prosjektet i Vansjø (Østfold), der forvaltningen innførte kraftige restriksjoner på dyrkingspraksis for å oppnå miljøforbedringer i innsjøen. Som UiO konkluderer i Eutrophia: Etter 20 år med miljøtiltak er det vanskelig å se at vannkvaliteten i Vansjø er forbedret.

UiO peker i granskningen på at en rekke parametere i naturen er i endring samtidig. Både mildere vintre, hyppigere og kraftigere regnvær, mindre sur nedbør og vannmetta jord er viktige årsaker til at næringslekkasjer fra norsk natur øker. Løst naturlig organisk materiale (eller humus) står for brorparten av eksporten av næringsstoffer (karbon, nitrogen og spesielt fosfor) fra skogsområder. Uorganisk labilt aluminium (Ali) i skogsbekker felles ut som hydroksider når det sure vannet blander seg med det nøytrale eller svakt basiske avrenningen fra landbruket. Disse hydroksidene har stor evne til å binde fosfat. Konsentrasjonene av løst humus er nesten doblet, mens Ali har avtatt til en tredel, de siste 30 årene i ferskvann i Sør-Norge, hovedsakelig pga. redusert sur nedbør. Naturen selv er derfor i endring, og dette motvirker miljøeffekten av tiltakene som iverksettes i landbruket. De komplekse sammenhengene er så vidt nevnt i den nye tiltaksplanen fra regjeringen.

De seinere årene viser med all tydelighet at det er naivt, kortsiktig og uetisk å være avhengig av at andre land skal produsere det meste av maten vi behøver. Vi må derfor ha mange tanker i hodet samtidig i arbeidet for bærekraftig utvikling. De siste syv årene har de nasjonale kornavlingene økt med cirka 20 prosent uten at det er gjødslet vesentlig hardere, og de høye avlingene har sikret optimal utnyttelse av tilført gjødsel. Hvis vi innfører miljøtiltak i landbruket som reduserer produksjonen vil den gledelige utviklingen reverseres, og vi må som en konsekvens importere enda mer mat fra andre deler av verden.

Knapt noen annen yrkesgruppe har endret seg mer de siste tiårene enn bøndene i arbeidet for bærekraftig utvikling. Ja, landbruket har fortsatt forbedringspotensial. Men vi motiverer landbruket mer ved å gi honnør for jobben de gjør, enn å gi kjeft på et mangelfullt grunnlag.

Kommentarer til denne saken