Vi er alle bilister. De fleste av oss er det ofte, resten en gang i blant. Vi opplever hvor overlegen bilen er som transportmiddel til mange formål. Den er rask og forutsigbar og tar oss fra dør til dør. Den holder oss varm og tørr og har plass til alt vi trenger å ha med oss. Og den gir oss mulighet til å nå opplevelser og turmål som vi hadde gått glipp av uten.

Hvorfor finnes det likevel restriksjoner på bilkjøring, nasjonalt og lokalt? Fartsgrenser, bilavgifter, bompenger, bilfrie hjertesoner rundt skolene og parkeringsplasser som avgiftsbelegges. Alle med ansvar for samfunnsutvikling stiller seg bak behovet for regulering, om enn på ulikt vis. Årsaken? Uten regulering blir biltrafikk for arealkrevende, for trafikkfarlig og for forurensende.

Noen eksempler: Tenk deg trafikksituasjonen rundt en av våre større skoler dersom alle barna skulle bli kjørt til skolen hver dag. Tenk deg om alle i og rundt Oslo skulle eie og parkere hver sin bil, og kjøre med den til og fra jobb hver morgen og ettermiddag. At noen kan kjøre til skole og jobb i tettbygde strøk fungerer bare fordi en stor andel reiser med kollektiv, sykkel og gange. I tillegg kommer luftforurensning, klimagassutslipp og spredning av mikroplast. Og i et globalt perspektiv: Om alle i verden skulle eid like mange biler og kjørt like mye som oss nordmenn, ville energibruken til både produksjon og kjøring komme fullstendig ut av kontroll, enten den var fossil eller elektrisk. Forbruket av naturressurser for å lage bilene, og forbruket av areal for å bygge veier og oppbevaringsplass, ville gjort det pågående tapet av natur og matjord enda mye mer brutalt enn det allerede er.

Men var det ikke ille nok fra før? Tja, det er fortsatt veldig gunstig å eie og bruke bil i Norge. På noen områder kommer det likevel noen tiltak, blant annet slik det er enstemmig innarbeidet i Nordre Follos kommuneplan (planen som ligger til grunn for all samfunnsutvikling i kommunen). To områder herfra som er mye debattert de siste ukene er utvidet bruk av parkeringsavgift og antallet parkeringsplasser ved fortetting nær kollektivknutepunkt. Ingen av disse tiltakene er særegne for Nordre Follo, men typiske tiltak i alle kommuner med større og mindre grad av fortetting.

Parkeringsavgift er ikke et tiltak som hindrer oss i å velge bilen, men et tiltak som gjør at det koster mer å gjøre det. Avgift på kommunale parkeringsplasser har vi hatt i lang tid i begge de to gamle kommunene, nå er det foreslått å utvide ordningen med noen flere parkeringsplasser mot betaling. I dag er det som oftest billigere å ta bilen enn bussen. Når målet er å få flere over på kollektiv ville det ikke være urimelig om det var omvendt. En utvidelse vil også innebære at litt mer av kommunens drift av kommunale veier og parkeringsplasser finansieres av bilbruken, ikke over skatteseddelen.

Restriktiv regulering av antall parkeringsplasser ved utbygging er nødvendig dersom man vil fortette rundt kollektivknutepunkt. Frislipp av parkeringsplasser i slike områder ville gå på bekostning av framkommelighet, lekeplasser, næringsliv og naturområder. Det er attraktivt å flytte til leiligheter ved kollektivknutepunkt, men det er helt valgfritt å gjøre det. Om man misliker premissene, inkludert parkeringsmulighetene, kan man velge å kjøpe bolig et annet sted i kommunen, hvor det både er lavere priser og mer plass.

Endringer i regulering av bilbruk handler ikke om hat mot bilen eller om å ville forby den, men om å sørge for at flere hensyn blir veid opp mot hverandre. Også jeg merker at mine godt innarbeidede bilvaner kan bli utfordret av endringer som gjøres. Men det er et solid grunnlag for å si at fordelene for samfunnsutviklingen som helhet mer enn veier opp for ulempene.