Gå til sidens hovedinnhold

Parkeringsavgifter og bompenger reduserer innbyggernes livskvalitet

Fordyrende og restriktive tiltak mot bilister fører til sterkt økte kostnader for befolkningen. Dette er usosialt, og en overdrevent rigid bilpolitikk er uttrykk for at hensyn ikke i tilstrekkelig grad veies opp mot hverandre.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I stedet har man etablert en politisk konsensus om belastende tiltak som med hensikt gjør innbyggernes bruk av bil dyr, vanskelig og ubehagelig.

Den gjengse begrunnelsen er at man på politisk grunnlag ønsker å redusere befolkningens bilbruk.

Det er på høy tid at vi setter spørsmålstegn ved den målsettingen. Vi må spørre hva som egentlig er galt med å eie og bruke en førerkontrollert privatbil, og det er også på tide å for alvor sette premissene for knutepunktfortetting under lupen.

Når samferdsel og bilpolitikk debatteres, ser vi typisk at befolkningen oppfordres til å velge kollektive transportmidler i stedet for bil. Så enkel er ikke verden. Bil og kollektivtransport møter ulike funksjoner og behov. Kollektivtrafikk er det riktige når mange mennesker skal til og fra samme sted til samme tid, som ved arbeidsreiser i sentrale bystrøk. Få vil være uenige i dette. Men menneskers daglige legitime mobilitetsbehov inkluderer mye mer enn bare det scenarioet.

Privatbil gir valgmuligheter og fleksibilitet, og hvis vi ser bort fra enkle jobbreiser fra A til B, er privatbilen det mest hensiktsmessige transportverktøy i svært mange situasjoner. Det er ingen tvil om at til utallige aktiviteter på fritiden er bilen det beste valget. Å kjøre seg en tur og besøke venner eller spennende steder nært og fjernt, gjøres best med en privatbil, som muliggjør at man kan ta med seg utstyr og mat på turen, og man kan stoppe bilen og endre ruten uten å måtte forholde seg til transporttjenester og rutetider. Å overse disse fortrinnene, er å fornekte virkeligheten.

Så var det de miljømessige argumentene som regelmessig trekkes frem for å forsvare en restriktiv bilpolitikk. Typiske argumenter fokuserer på klimagassutslipp, luftforurensning og som et siste trumfkort mot bilen: Spredning av mikroplast. Når det gjelder klimagassutslippene og luftforurensningen, vet vi at både fordi petroleumsressursene er endelige og fordi en forbrenningsmotor kaster vekk 70 % av tilført energi mens en elektrisk motor nærmer seg 90 % utnyttelsesgrad vil fremtidens bilpark være fossilfri. Det er meget urasjonelt å brenne bort ikke-fornybare ressurser i forbrenningsmotorer, og derfor ville fossilmotoren forsvinne gradvis også om vi så helt bort fra klimagassproblematikken.

Dermed forsvinner også klimaargumentet mot bilen, som på forhånd er et svakt argument siden privatbilene selv i biltette Norge med 2.8 millioner personbiler (2020) står for under en tidel av landets klimagassutslipp – noe som selvsagt ikke er noen grunn til å kjøre bort oljeressursene. Angående bildekk og mikroplast, er det rimeligvis ønskelig å utvikle optimale materialer med lav toksisitet og som ideelt sett nedbrytes i økosystemene. Samtidig kan det være greit for perspektivets skyld å gjøre oppmerksom på at verdens desidert største kilde til mikroplast målt i hva som til slutt finner veien til verdenshavene faktisk er kunstfiberklær. Miljøutfordringene er adskillig mer sammensatte enn at det intense og uforholdsmessig negative fokuset på bilen gir svaret på dem.

Det er helt feilaktig å tro at det er økonomisk gunstig å bruke bil i Norge. En bileier skal naturligvis betale for bilkjøp, som oftest dyre billån, samt utgifter til drivstoff/strøm, vedlikehold og reparasjoner og forsikring. Alt dette gjør at en bileier typisk betaler mange titusener i året for å eie bilen.

Bilens viktige fordeler i form av tilgjengelighet 24/7/365, uavhengighet av transporttjenester og kollektivtraseer – og unik fleksibilitet – gjør at mange, også mennesker og familier med middels og lave inntekter, ønsker å prioritere å eie egen bil. Dersom parkeringsavgifter og bompenger kommer på toppen av de andre utgiftene, vil ganske mange få problemer. De vil kunne komme i den situasjon at en bil som de i utgangspunktet ville hatt råd til å eie og bruke, må oppgis fordi det legges avgifter på selve bruken, og fordi fellesarealer i form av offentlig gratisparkering avgiftsbelegges som følge av politiske målsettinger om å gjøre bilbruk dyrt, ubehagelig eller umulig. Dersom boliger bygges uten tilstrekkelig parkeringsareal, blir det umulig å ha bil for innbyggere i de aktuelle områdene.

Da er vi ved neste aspekt: Fortettingspolitikken. Knutepunktfortetting beskrives ofte som «miljøvennlig» uten noen bedre begrunnelse enn at tette boligområder med få eller ingen parkeringsplasser gir mulighet for å kanalisere mobilitet gjennom kollektive transporttjenester. Men knutepunktfortettingen gir ikke bare boligområder uten parkeringsplasser, men boligområder med få eller ingen grøntarealer eller mulighet for hager og dyrkningspletter. I en mer åpen boligstruktur er det rom for hager og biomangfold utenfor husene eller dyrkningspletter mellom lavblokkene, men fortettingspolitikk prioriterer å begrense bilbruken – så får alle andre hensyn vike inkludert muligheten for naturkontakt for barn og voksne.

En slik politikk er å begrense menneskers valgmuligheter og livskvalitet. Det er på tide å revurdere den.

Kommentarer til denne saken