MED BLIKKET MOT FREMTIDEN: Lisa Slaaen Rørvik (22) har lagt vonde år bak seg. FOTO: ODD INGE RAND

Et overgrep i russetiden ble starten på et fire års langt helvete for Lisa

En mareritthendelse i russetiden tilbake i 2012 ble starten på et fire år langt helvete for Lisa Slaaen Rørvik (22) fra Kolbotn. Selvmordsforsøk, tvangsinnleggelser, anoreksi og et konstant mørke har preget livet hennes siden.
Av
Publisert
DEL

OPPEGÅRD: Historien starter en solskinnsdag for over fire år siden. Midt i en russetid preget av samvær med gode venner, fest og moro. Den sommerlige idyllen ble snudd om til et mareritt da festen gikk over i et brutalt overgrep. Et smertefullt øyeblikk som samtidig gjorde at 18-åringen Lisa skulle starte på sitt livs nedtur.

– Voldtekten gjorde at alt det vonde startet. Jeg fikk god oppfølging fra voldtektsmottaket i Oslo, og tenkte at det skulle gå bra. Men det hadde kanskje ikke gått opp for meg hva som hadde skjedd, sier Lisa og tenker tilbake.

Ble tynnere

Det rutinemessige gikk sin gang på voldtektsmottaket, men noe av det siste som ble sagt var bekymringen rundt det faktum at Lisa var blitt så mye tynnere.

– Jeg tenkte at det var normalt. Så gikk jeg noen uker i fast arbeid og spiste mindre og mindre uten at jeg tenkte over det, forteller hun. Så kom beskjeden som gjorde at livet gikk i utforbakke i full fart.

– Politiet ringte og sa at de hadde henlagt saken min. Da smalt det i hodet. Da de ga opp saken min, ga jeg samtidig opp meg selv, sier 22-åringen.

Hun sluttet å spise. Hun måtte også slutte i jobben. Det gikk styggfort nedover. Både med vekten og livskvaliteten generelt.

– Jeg var sykemeldt en periode, og det ble bare verre og verre, tenker hun tilbake med alvor i stemmen. Hun aksepterte ikke at hun var syk selv på den tiden. Ville ikke ha noe hjelp. Etter hvert mistet hun seg selv, og sterke destruktive krefter tok over.

– Det startet i det små, og utviklet seg til å bli en stor ting, sier 22-åringen i dag.

TYNN: Kiloene rant av Lisa. På sitt tynneste var hun 16 kilo lettere enn det en slank Lisa er i dag.

TYNN: Kiloene rant av Lisa. På sitt tynneste var hun 16 kilo lettere enn det en slank Lisa er i dag. Foto:

Nådde bunnen

Den unge jenta som ikke var ute av tenårene en gang, traff bunnen med et brak.

– Jeg ble min verste fiende. Med sykdommen kommer de verste tankene om deg selv. Du er ikke bra. Du er feit, du er stygg, og alt det der som stemmene i hodet ditt forteller deg, sier Lisa om en selvtillit som var snudd til selvforakt.

Å spise var uaktuelt. Det var heller ikke så lett å få sove. Det førte til at Lisa startet å bruke sovepiller. Men Lisa tenkte ikke på nattesøvnen. Hun ville bort fra alt sammen. Hun ville sove for godt.

LES OGSÅ: Ville ta livet av seg - fant igjen livsgleden med trening

LES OGSÅ: Brynjar (17) husker alt fra ulykken: – Jeg så ned og skrek. Beinet mitt var borte

– Jeg tok en overdose ganske tidlig. Jeg ville jo ikke leve. Da ble jeg tvangsinnlagt for første gang med overvåkning hele døgnet. Da skjønte jeg at jeg virkelig trengte hjelp, forteller hun. Det er mye fra denne perioden som er som et mørkt hull i hukommelsen.

Timer, dager og uker i isolasjon. Full av skam, selvforakt og negative tanker. Det ble flere selvmordsforsøk, og flere tvangsinnleggelser. Noen korte opphold, noen lengre. Det var ingen god opplevelse, men uten disse innleggelsene hadde ikke Lisa vært blant oss i dag.

– Det var veldig ukomfortabelt, men det reddet livet mitt, sier hun om periodene der hun var en fare for seg selv. Hun lå også på Ski sykehus i tre måneder for å rette opp ting. Det hjalp ikke stort. Vekten fortsatte å rase nedover.

– Jeg var neddopet på antidepressiver, men det var likevel fryktelig vondt. De som så meg på denne tiden sa jeg var et gjenferd, forteller hun et par år etter sin siste innleggelse. Hun klarte ikke å unne seg selv det alle trenger for å overleve. Føden ble en fiende, og alle som var glade i Lisa måtte være tilskuere til en kamp mellom liv og død. På det verste var hun 16 kilo lettere enn det den sylslanke jenta er i dag.

– Jeg fungerte ikke i det hele tatt, og alle som brydde seg om meg bønnfalt meg om å spise. Jeg reagerte bare med sinne, sier hun. Hun ødela kroppen sin steg for steg, samtidig som hun visste hva som skulle til for at det skulle snu.

– Jeg var skamfull over meg selv og min egen kropp. Ingen skulle se meg sånn, og jeg levde isolert for omverdenen, sier hun.

Startet å blogge

Mange har lest om Lisas kamp på hennes egen blogg. De første ordene fant veien til offentligheten da hun var på sitt sykeste.

– Det har vært min terapi. Jeg var på bånn, men med bloggingen fant jeg noe jeg likte. Det gjorde at jeg ikke følte meg alene, og det ble min grunn til å stå opp, sier hun. Bloggen representerer en Lisa helt uten filter.

– Jeg bestemte meg tidlig for å være helt ærlig. Det er den personen jeg er, og jeg klarte også å sette ord på følelsene mine da jeg fikk skrive og ikke måtte prate. Det ble også en mulighet for mine nærmeste å lese hvordan jeg hadde det på mitt mest isolerte og asosiale, sier hun.

INNLAGT: Lisa er innlagt, og armen hennes forteller mye om hvordan hun har det.FOTO: PRIVAT

INNLAGT: Lisa er innlagt, og armen hennes forteller mye om hvordan hun har det.FOTO: PRIVAT

Fant tilbake

Den Lisa vi møter i dag er en helt annen enn den Lisa som satt på sykehuset og ikke så et eneste lys i horisonten. Hun har funnet sin plass igjen. Funnet igjen seg selv, familien, vennene og livet. Det er mange som har støttet underveis, og familien og vennene har vært veldig viktige for henne. Hun bor nå sammen med en eldre søster på Kolbotn.

– Nå går det veldig bra. Sykdommen preger meg enda, men jeg er ikke den syke jenta lengre, sier hun. Det er rart å tenke på at hun har balansert på en tynn line mellom livet og døden.

– Det er rart og sårt å snakke om det. Det å ta innover seg hva man har gjort med livet sitt sitter ganske dypt. Det er et sårt tema som trenger å gro, sier hun. Da det startet å gå i riktig retning ville hun først glemme alt det vonde. Glemme alt som hadde skjedd, og hvor mye det hadde preget henne. Men man kan ikke flykte fra en så intens periode i livet.

– Jeg må akseptere at dette har blitt en del av livet mitt, og at det har formet meg til å bli en ny person, sier hun. I ettertid bærer hun ikke på noe bitterhet over systemet eller den behandlingen hun har fått fra det offentlige. Men den personen som forårsaket alt, finnes fremdeles der ute.

LES OGSÅ: Politimesteren står på sitt - nekter medbrakt alkohol på russetreff

– Det er sårt å vite at han går rundt. Jeg vet ikke hvem han er, men jeg er glad for at jeg slapp å stille opp i retten. Men DNA'et hans ligger inne, og blir han tatt for noe annet så finnes han i registeret. Jeg kjenner litt på at den telefonen kan komme en dag, sier hun.

FIKK HJELP: Tvangsinnleggelsene reddet Lisas liv. Nå får hun hjelp fra både psykolog og ernæringspsykolog.foto: odd inge rand

FIKK HJELP: Tvangsinnleggelsene reddet Lisas liv. Nå får hun hjelp fra både psykolog og ernæringspsykolog.foto: odd inge rand

Ser fremover

Lisa sitter i førersetet i sitt eget liv nå, etter at hun på mange måter har ligget fastbundet i bagasjerommet. Hun kan smile, se fremover og være stolt av seg selv.

– 2017 skal bli et bra år. Jeg har satt en del mål som jeg jobber mot. Det kommer nok til å komme nedturer, men jeg er sterkere nå til å takle ting bedre, sier hun. Hun har også en oppfordring til andre som av ulike grunner måtte befinne seg midt i det altoppslukende mørket.

– Det finnes et lys, selv om man ikke ser det. Jeg var sikker på at det ikke fantes, men det er der. Og det er greit å be om hjelp. Du skal ikke takle alt alene, sier hun. Det er ingen mann i Lisas liv, men hun er endelig i stand til å ønske den rette velkommen.

– Det største problemet mitt var at jeg ikke elsket meg selv. Jeg hatet virkelig meg selv, og da var det også vanskelig å føle noe for andre, Men nå som jeg er i stand til å elske meg selv igjen, er det også muligheter for å elske en annen, sier hun og smiler.

Artikkeltags