"Raggen" var født i Oslogata 18B 31. mars 1922. Ett av de siste gamle, store trærne i skogen er nå borte.

Raggen var eldstemann i en søskenflokk på fire; Elsa, Reidar og Gerd. Familien bodde de første årene av hans barndom på Ekeberg utpå skrenten med utsikt over Oslo. (Like ved der Edvard Munch må ha stått da han malte «Skrik».) Raggen gikk på Ekeberg skole, veien dit var lang og besværlig, særlig når det var kaldt og mye snø. Han hadde mange minner fra årene i området; for eksempel da luftskipet «Norge» var fortøyd i masta på Ekeberg i 1926. Enda bedre, da «Steen & Strøm – kvartalet» brant i 1929. Fullt panorama, for et syn for en syvåring!

Han kunne videre fortelle livlig om besøk hos familien på morssiden i Tusseheim ved Tussetjernet på Langhus. «Tusse» var et kjært oppholdssted for Raggen. Her ble han kjent med speiderbevegelsen, som han senere ble medlem i.

På trettitallet flyttet familien til Ski, nærmere bestemt Mork. Etter noen år flyttet de til nabohuset «Sole» i Balders vei. (Den gangen hadde alle hus i Ski egne navn.) Ragnar byttet skole til Kontra skole, et steinkast fra hjemmet. Han tok ikke artium ved «Ski interkommunale høyere allmennskole» men økonomisk gymnas ved «Oslo Handelsgymnasium». Han var en aktiv ung mann, medlem i Røde Kors, speider og idrettsmann med fotball og tennis på programmet.

9. april 1940 var Ragnar nettopp fylt 18 år. Landet ble invadert av den tyske krigsmakt. Dette var uvennlige inntrengere som Raggen mer enn gjerne ville bli kvitt. Milorg lokalt ble organisert, og Ragnar var av familiære grunner, og med et bredt kontaktnett, et naturlig bindeledd mellom avsnittsledelsen i Milorg og «Gutta på Gaupesteinskauen». Han var ideell kurer på kommandolinja for hva som måtte gjøres for å bli kvitt «styggedommen». Han opplevde blant annet at nære slektninger ble avrettet av våre tyske gjester. I fem angstfylte år utførte han oppgavene sine uten å bli avslørt.

Etter krigen var Raggen bl.a. leder for hjelpekorpset i Ski Røde Kors. Røde Kors drev sykehus ved Vardåsen på Ski. Der jobbet Laila Røijen som sykepleier; henne likte han så godt at de giftet seg 30. april 1948. Laila døde for 3 år siden, etter 69 års ekteskap. Tapet av den prektige Laila kom Ragnar aldri over.

De var begge engasjerte forkjempere for Ski sykehus, og dets eksistens som sykehus.

I 1948 var det ikke lett å finne et sted å bo i Ski. Løsningen ble å kjøpe et laftet hus på Tolga i Nord-Østerdal. Dette ble lastet på jernbanevogner og satt opp i Haugerveien 3 på Ski. «Høgvold» ble et åpent og gjestfritt sted for familie og venner ut i det 21. århundre.

Ragnar ble forespurt om han ville overta og drive sin onkels skobutikk «C Johansen» i Lille Grensen i Oslo; en skobutikk som baserte seg på håndsydde sko. Det betydde at han måtte lære seg yrket fra bunnen av og ett år på skomakerlinja på Elvebakken yrkesskole. Forretningen solgte sko til kongehus og meningsmann. Dette fikk undertegnede fordeler av, da han, som student, tidvis kjøpte sko til sterkt reduserte priser hos C Johansen. Ragnar drev forretningen frem til midten av 70-tallet. Da ble den solgt.

Sine siste 15 yrkesaktive år brukte Ragnar i offentlig tjeneste, som økonomisjef på Stensby og Ski sykehus

Innen den tid, hadde han rukket å engasjere seg i mangfoldig virksomhet. Han var mangeårig leder i «Skotøikjøpmennenes landsforening», i 1955 var han med på å stifte Ski Rotaryklubb. Der han også ble æresmedlem. Han engasjerte seg dessuten politisk og satt som kommunestyrerepresentant for Høyre i Ski i flere perioder. Han bekledde ledervervet i mange byggekomiteer: Sykehuset, flere skoler – utbyggingen av Finstadtunet; der han til slutt tilbragte sine siste år.

Økonomisk hadde han ikke noe utbytte av sitt samfunnsengasjement, trolig det motsatte. Som pensjonist styrte han i noen år med vaktordningen til heldagsprøver og eksamen. Der var han et hyggelig innslag fra verden utenfor.

I de siste tiårene av sitt ekteskap engasjerte Ragnar og Laila seg i kirkelig arbeid, bl.a. som kirkeverter i Ski kirke.

Årene på Finstadtunet var tunge for Ragnar; korttidsminnet hans ble svært svekket. Og han savnet sitt tidligere liv og sin omtenksomme Laila. Men tidvis viste han tegn til sitt tidligere vidd og humor.

Selv hadde jeg opp gjennom årene mange samtaler med Raggen. Vi kunne være enige eller uenige, men det var aldri uvennlighet med i diskursen.

Da han takket av påskeaften 11. april var han gammel og mett av dage. Han hadde gjort mer i sine 98 år på jorda enn det noen kan forlange. Ragnar Johansen var ved veis ende.

Finn, Hege og Trygve med familier har mange minner å ta vare på om sin gode far og bestefar. Vi andre som kjente ham, har også mye å minnes ham for.

I ærbødighet

Øivind Løkenhagen