Hvordan kan vi skape gode og trygge samfunn med økt livskvalitet for fremtiden? Og hvordan kan vi minske risikoen for det motsatte? Dette er spørsmål vi i kommuner og fylkeskommuner stiller oss på ulike måter i mange av sakene vi behandler gjennom året, men særlig i kommuneplaner og regionale planer er dette sentralt. Det utarbeides regelmessig risiko- og sårbarhetsanalyser for å fange opp flest mulige utfordringer. Så er det likevel slik at mye ikke fanges opp, eller at risikoen undervurderes.

Riksrevisjonen kom nylig med en rapport hvor de slakter kommuners beredskap knyttet til klimatilpasning. Rapporten peker på at kommunene ikke ser langt nok fram når de utarbeidet planer og risikoanalyser. Mindre enn halvparten av Norges kommuner har oversikt lengre enn tolv år fremover i tid, for hvilke hjem og hus som kan bli klimautsatte. Hvis man først anlegger nye bo- eller næringsområder har de som kjent i de aller fleste tilfeller en mye lengre tidshorisont enn det.

Rapporten viser at antallet bygninger innenfor kartlagte fareområder vil øke som følge av klimaendringene. Myndighetene mangler nødvendig oversikt over fare for naturhendelser i et framtidig klima. Dermed blir ikke sikring av eksisterende bebyggelse for framtidige klimaendringer godt nok ivaretatt. Dette er utfordringer som finnes både på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå, selv om man nå gjør sitt beste for å bedre kartleggingen og analysene.

Klimaendringene vil likevel ikke bare være en utfordring for bebyggelse og infrastruktur, men også for landbruket, og dermed for vår matsikkerhet. Sviktende avlinger kan åpenbart føre til lavere selvforsyningsgrad og større sårbarhet. De siste årene har det vært tydelig for de fleste at vi ikke kan ta for gitt å få kjøpt alt vi ønsker oss fra utlandet. For alt vi vet blir dette mer krevende om noen år. I skrivende stund er det dramatisk tørke i store deler av Syd-Europa, og to tredjedeler av Spanias landbruksjord trues av ørkenspredning. Vi gjør dermed klokt i å videreutvikle et eget og mangfoldig landbruk, så vi i mindre grad er avhengige av at internasjonal handel går knirkefritt. Et stykke på vei gjelder dette også mange andre varer, men mat står i en særstilling.

Klimatilpasning av samfunnet bør dermed innebære en betydelig styrking av norsk matvareproduksjon, og hvor dette må inkludere økt bruk av norske fôrressurser. Først og fremst handler dette om å ta vare på landbruksarealer og distrikter, inkludert mindre gårdsbruk, men også kjøkkenhager, parseller og annet kan være et supplement i byer og tettbygde strøk, i tillegg til at det spiller en rolle for å ta vare på en viss dyrkningskunnskap i befolkningen, foruten at det er bra for livskvalitet og skaper hyggeligere nabolag.

Når vi snakker om bærekraftige samfunn, snakker vi om et samfunn som er robust på flest mulig måter, både nå og fremover. Det er et samfunn som øker sjansen for at vi og folk flest kan leve gode liv, og få den utdanningen og det arbeidet som støtter opp under det. For å sikre velferd og trygghet for folk flest må vi begrense klimaendringene, men uansett tilpasse oss de klimaendringene som likevel kommer. Vi må også naturkrisen og skape et samfunn med flere gode sosiale møteplasser.

Er det noe isolasjonen knyttet til korona lærte oss så er det betydningen av psykisk helse og at mennesker trenger mennesker. Vi er sosiale vesener som trenger fellesskap med andre. Et bærekraftig samfunn er et samfunn som legger til rette for dette, samtidig som det må skapes rammer så forbruket vårt og livene vi lever ikke undergraver andres livsmuligheter nå eller fremover.

Det er dermed ikke alle steder vi kan bygge, og det må settes flere miljøkrav til bygg i dag enn før. Byggebransjen står på verdensbasis for omtrent like store klimautslipp som transportsektoren. Dette må planlegges i sammenheng. Det hjelper lite å bygge litt mer miljøvennlig, men at vi samtidig bygger ned natur og skaper bilavhengige boområder. Men når flere skal bo tettere, må vi sørge for å skape tettsteder som folk faktisk trives i og som motvirker ensomhet og utenforskap.

Mye av dette vil adresseres i arbeidet med de kommende regionale planene i Viken. De skulle ha vært vedtatt av fylkestinget i løpet av det kommende året, men siden Viken vil deles i tre etter det kommende lokalvalget neste år har fylkestinget valgt å utsette vedtak av disse planene til etter at de nye fylkene er etablert. Skal vi klare å realisere bærekraftmålene innen 2030 haster det dermed veldig.

For hvert år vi venter vil det bli mer krevende å skape det bærekraftige lavutslippssamfunnet vi trenger. Så skal vi likevel gjøre vårt. På tross av at det fortsatt finnes betydelige motkrefter så innser heldigvis stadig flere at vi må løse dette sammen, om vi skal gjøre det som bør være blant politikkens absolutte kjerneoppgaver, nemlig å sikre gode og trygge liv for innbyggerne våre nå og fremover. Vi i MDG samarbeider dermed gjerne med alle gode krefter i og utenfor politikken om å finne de gode løsningene.