Noen ganger kan det være tvil om hvilke rettigheter og plikter som gjelder imellom grunneier og allmennheten i strandområder, men i den saken som er presentert i ØBs artikkel tirsdag 17.juli og igjen torsdag 8.oktober om selve stranden på Sjødalsstrand ved Bunnefjorden, er det ikke tvil om hvilke regler som gjelder etter friluftslovens bestemmelser. Det foreligger flere høyesterettsdommer som tydelig avklarer dette spørsmålet.

På den aktuelle stranden er det åpenbart adgang for allmennheten til å oppholde seg, og til både å raste og bade. Stranden ligger så vidt langt unna beboelseshuset i bakkant av den store frukthagen, at strandområdet klart må defineres som utmark. Selve frukthagen er naturligvis innmark, likeledes det nære tomteområdet rundt beboelseshuset. Men området utenfor frukhagen og ned mot sjøen er utmark i friluftslovens forstand.

Den generelle begrensningen som gjelder for denne stranden, er at bading eller rasting ikke må være til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre», som det heter i friluftsloven. Uttrykket «andre» omfatter i denne sammenheng enhver annen person som måtte befinne seg i den umiddelbare nærhet, og uttrykket «utilbørlig fortrengsel eller ulempe» viser at det skal særdeles mye til før rasting/bading på strand som er utmark kan anses urettmessig eller ulovlig. En annen klar begrensning er at det ikke er adgang til å telte på denne stranden, da beboelseshuset ligger nærmere enn 150 meter fra strandområdet.

Det forhold at selve grunnen som stranden ligger på er i privat eie, og at det eventuelt er skiltet med "privat strand", har ingen som helst betydning for allmennhetens adgang til bading og rasting på stranden. Derimot har allmennheten som nevnt ikke adgang til telting på denne stranden, da telt ikke må settes opp så nær bebodd hus eller hytte at det forstyrrer beboernes fred, og i hvert fall ikke nærmere enn 150 meter, med mindre det foreligger et samtykke fra eier av grunnen.

Dessverre forveksler noen grunneiere 150-metersregelen for telting med grensen for allmennhetens adgang til bading og rasting, slik det i artikkelen den 17. juli ser ut til at grunneieren har gjort. Likeledes kan det ses eksempler på at grunneiere plasserer større private eiendeler som trampoliner eller leke- og huskestativ på eller i nærheten av en utmarkstrand eller annet utmarksområde - trolig for å signalisere at allmennhetens adgang til stranden er begrenset. Slik utsetting av apparater eller eiendeler har ingen betydning i forhold til utstrekningen av allemannsretten.

For private grunneiere kan det sikkert være utfordrende å forholde seg til allmennhetens økte bruk av stier og strandområder over og deres grunn og enkelte steder i umiddelbar nærhet av deres hus eller hytte, men da er det i hvert fall hensiktsmessig at grunneierne setter seg inn i reglene som gjelder, og at de ikke urettmessig bortviser folk fra utmarkstrender og annen utmark eller på annen måte begrenser allmennhetens lovbestemte rettigheter.

Det vil forundre meg om Nordre Follo kommune skulle komme til noen annen konklusjon i sin vurdering frem mot våren 2021 enn den jeg gir uttrykk for ovenfor.

Knut Kandahl Aanerud, "Gammeljurist", Langhus