Bygdekvinnelaget er limet i bygda

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

KRÅKSTAD: 114 kaffekopper ble ikke nok. I all hast dekkes det til tyve til. Nye stoler settes opp i Kråkstad samfunnshus. Bygdekvinne- laget har invitert. Det er stappfullt.

Så hva er det som kan utkonkurrere Truls på hurtigruta på en onsdagskveld? Skyldes den voldsomme interessen for å stimle sammen til bygdas stolthet, det ultimate samfunnshuset med rosa vegger fra 1956, tur-kjendisene Birger og Reidar? To gubber som skal fortelle om turer i Sørmarka? Eller kan grunnen til rekordoppmøtet være det ultimate kakebordet på syv meter?

Spør ikke etter hvor det «grove» er når det er tid for kaffe hos Bygdekvinnelaget i Kråkstad. Her er det sunneste du kan få gulrotkake med krem. Det er melis, marsipan, cup cakes og sjokoladekake nok til fem 17. mai-tog. Selv om folk forsyner seg flere ganger er det så mye bondebakst at det blir plass i tinene hjem.

Fra bonde til bygd

Nå ja, det er ikke så mange som skal hjem til bondegården etterpå. Her venter ikke kyrne på båsen. Bare halvparten av kvinnene bor på gård i dag. Det het Kråkstad Bondekvinnelag helt frem til årsmøtet i år 2000. Da ble det vedtatt å endre til Kråkstad Bygdekvinnelag. Dette for å inkludere alle kvinner i bygdesamfunnet.

– Og vi kunne gjerne tenke oss flere medlemmer, gjerne dem med utenlandsk bakgrunn også. Jo mer ulike, jo mer spennende kvinnegruppe kan vi bli, sier dagens leder Marit Stranna.

Dessuten er det slett ikke bare bygdekvinner her denne kvelden. Nesten halvparten er bygdemenn. De fleste i salen deler mer enn gårds- og bruksnummer.

– Visste dere at det var én side herrene måtte bade på, og én side til damene på Vientjern i gamle dager? spør skogsbestyreren og legen og myser mot publikum i lyset fra powerpoint-presentasjonen.

Vientjern, et fantastisk badested, det vet alle i bygda. Men at de bor på restene av en Himalaya-lik fjellkjede, og at havet sto langt over de 92 meterne over havet Kråkstad stasjon ligger på i dag, er ikke like kjent. Heller ikke de mange husmannsplassene som flimrer forbi på lerretet. Her bodde de med åtte unger, og hadde til og med nok plass til å leie ut loftet.

80-årsjubileum

1934. Det var på den tiden Stomatolfabrikken kunne anbefale Antisepton – til håret. Det var da spaltene i lokalavisen hadde artikler som «Haren tygger ikke drøv» i folkeopplysningens tjeneste. Det var da bondekvinnelagene i Follo ble stiftet. Alle Follo-kommunene hadde denne vinteren sine lag. Unntatt Oppegård, «som jo heller ikke er noen særlig jordbruksbygd», skrev ØB i referatet fra stiftelsesmøtet i Kråkstad. «Folk fra bygden er samlet i kveld, det er mangt som skal drøftes av styre og stell» leste fru Mørk som hadde skrevet prologen lørdag den 24. mars 1934. Kaspara Mørk skrev dikt, bøker om gamle dager, og ikke minst mange prologer:

«Litt seig er bonden, litt tung i sessen, men hjertet slår varmt under vadmelsdressen.»

Ikke bare flatbrødkurs

«Lysbildefremvisningen» går på overtid langt inn i kaffepausen denne kvelden, så kråkstingene er ikke vonde å be til syvmeter`n med kakefat.

Så kommer lodd-damene. Tyve kroner fra de rosa bøkene, tyve fra den grønne loddboka, femti fra den gule. Hvit også? Hvite lodd har jeg ikke! For tyve kroner til, takk!

Dagens 54 medlemmer i bygdekvinnelaget driver ikke bare med kurs i flatbrødbaking. Året starter som det har gjort i alle år, med Barnejuletrefest. Så er det kåseriene, foredragene. De kan handle om strikketeknikker, vevteknikk, kvinners stemmerett og koldtbordkurs, for å nevne noen.

Hver eneste vår ser du foreningens medlemmer vandre søppellangs for å fjerne gatekjøkkenrestene og tomflasker fra grøftene. Eller de bygger rasteplasser langs turløypene. I mai er det planteauksjon. Bygdedagen 1. juni er et høydepunkt for flere enn bygdas folk, og så er det fest for de eldre, teaterring, og hver vinter får 4. trinn på barneskolen besøk av bygdekvinnene for å bli innviet i strikkingens mysterium.

Kråkstad bygdekvinnelag har mottoet: «Aktive kvinner for levende bygder».

Det kunne like gjerne vært omvendt.

Kor e hammaren

Bygda er selvforsynt med kaker og musikk-krefter. Kråkstad musikkkorps har allerede ryddet vekk notestativene og spiser opp overskuddet, konfekthonoraret. «Kor e hammaren Edvard», synger Svein Brokstad, sangen som egentlig heter «Bygdevise».

«For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo. Du skal reise til byen, min venn», synger han.

Ingen fare. Ikke når byen med operaen, slottet, Aker Brygge og arbeidsplassene ligger tre mil unna. For da kan man hver dag komme hjem til bygda.

Og en gang i måneden kan man istedenfor Hurtigruta på tv møte naboen ved det ultimate kakebordet og høre kåserier om at det bodde folk i Ski 3000 år før hjulet ble funnet opp.

Så får han Truls seile sin egen sjø med hurtigruta.

Artikkeltags