SKI: Fire pasienter henger i de røde stroppene og trener. Mellom dem piler fysioterapeutene Elisabeth Ohlander og Marit Ones og gir hjelp og veiledning. Det er gruppetime og fagfolkene skulle gjerne ha tatt imot mange flere. Men de har verken ansatte nok eller plass i de trange kjellerlokalene i Langhussenteret.
Rekkefølgen er klar. De nyopererte, slagpasienter og andre som kommer rett fra sykehus, skal få plass hos fysioterapeut innen en uke. Kronisk syke skal også ha behandling. For andre er det ventetid på fra tre til fem måneder. Sliter du med alvorlige rygg- og nakkeplager og får en henvisning fra legen din, kommer du bakerst i køen, og det er lite sannsynlig at du blir ført opp på ventelisten.
Langhus er fordoblet
Langhus fysioterapi mottar driftstilskudd til drøyt fire fysioterapistillinger.
– Dette er det samme som i 1984, og på disse årene er folketallet på Langhus blitt fordoblet, sier Elisabeth Ohlander, som er daglig leder.
Hun beskriver situasjonen som både stressende og slitsom. Pågangen er ikke blitt mindre etter at samhandlingsreformen ble innført. Flere skal raskt ut av sykehusene og tilbake til hjemkommunen for opptrening. Da blir det vanskeligere å slippe til for andre pasientgrupper.
– Er du villig til å betale mer, får du time mye fortere hos fysioterapeuter uten driftstilskudd, sier Elisabeth Ohlander.
Les også:
Elendig spesialisthelsetilbud i Follo
Endelig tilbys MR, CT, røntgen og ultralyd i Follo
Gir opp i køen
Når en pasient får henvisning fra legen sin, følger det også med en liste over fysioterapeuter slik at de selv kan ringe rundt.
– Hos oss er det hele tiden en siling, så hvis du ikke står på, kommer du aldri i boken med venteliste, sier fysioterapeut Morten Kløvstad.
Han har også jobbet på Langhus i mange år og er enig med sin kollega.
– En del blir sinte når vi forteller om ventelistene, og du skal ha pågangsmot for å ringe rundt. En del gir nok opp før de lykkes, sier Kløvstad.
Fysioterapeutene forklarer at det er mange pasienter som ikke trenger så mange behandlinger.
– De trenger å lære hvordan de skal trene for å få mindre plager. Når det gjelder rygg og nakke for eksempel, kan vi gi råd om riktige aktiviteter, og så må de gjøre resten av jobben selv, forklarer Kløvstad.
Han mener samfunnet kan spare penger på å holde flere i god form.
– Jeg har to kvinnelige pasienter som til daglig pleier de syke mennene sine. Bryter disse to sammen, får Ski kommune to til inn på institusjon.
På naborommet er Marit Ones og Elisabeth Ohlander i gang med gruppetreningen.
– Det er sosialt å trene sammen, og vi kunne gjerne ha hatt flere her for å få ned ventelistene. Men det er fullt i lokalet, sier de to.
Noen pasienter har kviet seg for fellestrening, men alle ØB snakker med trives.
– Hadde ikke trengt operasjonen
Britt Johansen er med på fellestreningen. Hun ligger med armene i slynger og trener seg opp etter en ryggoperasjon.
– Hadde hun kommet til fysioterapeut først, er det ikke sikkert at hun hadde trengt å opereres. Samfunns-økonomisk kunne dette vært billigere, sier fysioterapeut Marit Ones.
– Legen min mente fysioterapi ikke hadde noen effekt, sier Johansen. Så fagfolkene er heller ikke enige.
Trener og trener
Mange kjenner Jarle Åsheim (79) fra Langhus som en aktiv og ivrig løper. For ti år siden fikk han diagnosen Parkinson. Nå er han en av dem som er å finne på trening hos fysioterapeut Marit Ones to ganger i uken.
– Se, han kan løfte armene. For noen uker siden hadde ikke dette vært mulig, sier Ones.
Hun er sikker på at hvis Åsheim ikke hadde trent så mye som han har gjort, hadde han ikke vært oppegående. Selv er han enig.
– Fordelen med pasienter som har trent tidligere, er at de vet hva det er. Du må ikke forklare at de må gjøre en innsats selv for å bli bedre, sier fysioterapeuten.