Gå til sidens hovedinnhold

Staten demonterer norsk landbruk

Torsdag 6. mai valgte Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag å ikke gå i forhandlinger med staten, basert på statens tilbud til jordbruket. Tilbudet var under halvparten av jordbrukets krav, og det ville ikke være mulig å oppnå et resultat som jordbruket kunne inngå en avtale på.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jordbruket avsto fra normale forhandlinger i den vanskelige situasjonen for ett år siden, og det var mye å ta igjen nå i år. Bøndenes vederlag til arbeid og egenkapital er om lag halvparten av inntekten til grupper som det er naturlig å sammenligne med.

Statens tilbud ga ikke rom for å minske denne forskjellen, når en regner forskjellen i kronebeløp.

Som vanlig presenterte staten sitt tilbud provoserende nok i prosentvis økning. Det er klart at 4,5 prosent «lønnsøkning» høres imponerende ut. Når lønna er halvparten av de grupper som en sammenligner med, så blir en lik kronemessig utvikling for andre grupper ca. 2,2 % for en dobbelt så høy lønn. I tillegg skal bondens vederlag fortsatt også dekke vederlaget og forrentning for egenkapital i gård, maskiner, husdyr osv. Da blir vederlaget for arbeidet ytterligere redusert. Det er faktisk ganske så vanlig at næringslivet for øvrig har et krav til forrentning av egen kapital.

Landbruket står foran store investeringer i åra fremover. Blant annet har Stortinget bestemt at alle kuer skal bo i løsdriftsfjøs innen 2033. Dette fordi dyrevelferden blir bedre i løsdriftsfjøs. Disse endringene vil koste 18–23 milliarder kroner. Kostnaden pr. ku blir høyere og vanskeligere jo færre kuer en bygger for. Investeringene må tas over lang tid. I årets tilbud var det ikke noe til slike ekstraordinære investeringer, så staten tar ikke egne dyrevelferdskrav på særlig alvor.

Videre har jordbruket strukket seg langt i å planlegge for et bedre klima. Dette koster også mye penger, men heller ikke her har staten tilbudt seg å være med å finansiere særlig mye til slike tiltak.

De fleste av oss har vel sett vitnesbyrdene fra unge bønder som har investert mye i sin fremtid som bønder og matprodusenter. Dette er mennesker som ønsker å tilby sine barn og familier de samme liv og goder som andre unge i samfunnet. Flere av dem forteller om timelønn som ligger under minstelønna for arbeidstagere i landbruket.

Noen liker å fremstille bøndene med høyere inntekter enn det som er grunnlaget i jordbruksforhandlingene. Slik kan det bli om man om man også tar med bondens inntekt av snømåking, entreprenørvirksomhet, lærerjobb osv. Bønder har, og må ha, mange forskjellige sidenæringer. I jordbruksforhandlingene dreier det seg om bondens økonomi og virksomhet i den spesifikke matproduksjonen.

Matproduksjon har utviklet seg til å bli nærmest en dugnad for samfunnet. Prisen til bonden på melk, korn og kjøtt har ikke endret seg mye på 10–15 år. Priser på det bonden må kjøpe inn av varer og tjenester har derimot steget enormt, både på grunn av pris- og lønnsvekst og valutakurser på importerte varer. Forbrukerne bruker nå rekordlave ca. 11 % av husholdningsinntekten til mat, omtrent det samme som blir brukt til kultur og fritid.

Victor Norman har nylig uttalt: «Ingen norsk næring har hatt større produktivitetsvekst enn landbruket. Dette er en næring som har vist større innovasjonsevne enn mange – her har andre næringer mye å lære». Vi i landbruket opplever at vi har effektivisert oss inn til margen, det har nådd et endepunkt, og det er andre enn jordbruket som har tatt ut denne gevinsten.

Vi tror forbrukerne vil spise ren norsk kortreist kvalitetsmat og at de vil ha levende bygdesamfunn. Vi bønder vil gjerne fortsette å produsere det forbruker ønsker og fortjener. Skal ungdommen ville overta bedriftene våre, må det også gi et økonomisk utbytte de kan leve av.

Kommentarer til denne saken