GREVERUD: Med den svarte capsen på hodet kommer Susan Wiggen smilende inn på Lene´s Kafé på Greverud senter. Vi er blitt enige om å møtes utenfor huset hvor barna regjerer med venner i høstferien. Hun puster litt ut mens hun tar av seg jakken før hun setter seg. Men capsen beholder hun på.
For selv om hun i utgangspunktet ikke syntes det var så ille å miste det lange håret da hun begynte på cellegift for snart et år siden, så føler hun seg ikke vel med den kortklipte frisyren.
– Jeg hadde nok ikke klippet meg kort frivillig. Men nå får jeg benyttet anledningen til å teste ut nye, korte og tøffe frisyrer som jeg trolig ikke ville ha gjort ellers, sier hun med et smil.
Om Brystkreft
Brystkreft er den klart hyppigste kreftformen hos kvinner og rammer omlag 3500 kvinner i Norge hvert år.
Én av ti norske kvinner vil utvikle brystkreft før fylte 80 år. Takket være forskning på behandling og tidlig oppdagelse av brystkreft overlever flere enn tidligere. Om man jevnlig undersøker brystene og går til mammografi, kan kreften oppdages tidligere – og flere liv kan reddes.
I 2021 fikk 4023 mennesker brystkreft i Norge, 3991 kvinner og 32 menn. En av dem var Susan Wiggen (42) fra Greverud.
Risikoen for brystkreft øker med alder. 82 prosent av de som rammes er over 50 år. For unge kvinner er risikoen liten. I 2021 var det 179 kvinner og ingen menn under 40 år som fikk brystkreft.
Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det nå 92,3 prosent av kvinnene som fortsatt lever. Dersom sykdommen oppdages tidlig, i stadium 1 (hvor sykdommen ikke har spredd seg), lever nesten alle etter 5 år. Når sykdommen oppdages i stadie IV (når sykdommen har spredd seg til andre organer) er det 36 prosent som lever etter 5 år.
Smilet kommer ofte mens hun snakker. Minnene om de tøffe dagene i høstferien i fjor sitter fremdeles godt i kroppen, men hun lever, og det er det viktigste.
– Høstferien i fjor var tøff, innrømmer Susan.
– I løpet av et par dager hadde jeg vært hos legen med en kul jeg kjente i brystet, henvist videre i pakkeforløp for kreft, tatt mammografi, ultralyd og biopsi. Denne høstferien skulle jeg vente på svaret som skulle bekrefte om jeg hadde kreft eller ikke. Var det i tilfelle oppdaget tidlig nok til å kunne kureres? Alt skjedde, heldigvis så fort, selv om ventetiden føltes lang. Er ikke jeg litt for ung for brystkreft? Skal barna mine miste mammaen sin så tidlig? Er ikke de fleste kuler i brystet ufarlige? Jo, de er jo i aller høyeste grad det, men noen ganger ikke. Alle disse tankene romsterte rundt i hodet mitt.
Julie (22) har sykdommen «ingen» snakker om: – På én måte så føler jeg meg presset til å få barn nå
Hun ble ikke operert med én gang. I stedet satte legene henne på en seksmåneders cellegiftkur. I mai opererte hun bort kreftsvulsten. Etter operasjonen så legene at de ikke hadde klart å få med hele svulsten, og dermed ble det ny operasjon i juni hvor hele venstre bryst ble fjernet.
– Etter det var det tre uker med stråling. Og nå er jeg i gang med antihormonell behandling som jeg skal fortsette med i ti år. Dette for å forhindre at kreften kommer tilbake.
Trening
Hele tiden mens hun har vært til behandling har hun trent. Hun har alltid vært aktiv, og har vært instruktør ved et treningssenter de siste 23 årene.
– Jeg er glad for at jeg hadde god helse før jeg ble syk. Legene mener det har en del å si når man starter en slik prosess. Kroppen får skikkelig juling under behandlingen, og da er det greit å være ved god helse før man begynner. Jeg har virkelig erfart at min fysiske og mentale helse er tett knyttet til hverandre.
– Den mentale utholdenheten blir bedre når jeg forsøker å trene og ta vare på meg selv, og når jeg tilbringer tid med familie og venner. Tid til egenpleie er viktig og riktig. En sterkere kropp tåler også mer, og når kroppen tåler mer, da er det lettere for hodet å holde ut. Jeg har lært å glede meg over at det er bedre å løpe saktere enn tidligere, trene uten vekter, gå en rolig tur med frisk luft, eller tøye litt på en stiv kropp i stedet for å fokusere på at jeg ikke får til det samme som før. Jeg øver fortsatt på at det er greit å ikke orke alt, av og til er «litt» faktisk ganske mye. Det gir mer motivasjon og mestring. Jeg er glad for at jeg klarer å bruke trening og bevegelse som «medisin» når de tyngste stundene kommer.
Åpen
Susan har hele tiden valgt å være åpen om diagnosen sin.
– Jeg ville ikke være den som ingen torde å snakke med fordi de ikke visste hva de skulle si. Men siden jeg hele tiden har vært åpen, har ikke jeg følt at alle kikker på meg og snur seg bort. I stedet har jeg møtt forståelse og medfølelse.
Også barna, som var seks og ni år, da Susan fikk diagnosen brystkreft for ett år siden, har hun vært åpen overfor. Venne til barna likeså.
– Barna og venner til barna har turt å stille spørsmål som «får du babyhår på hodet når det vokser ut igjen, kan jeg tegne smilefjes på hodet ditt, du ser litt ut som et romvesen», «hvordan er det å mangle en pupp, skal du kjøpe ny pupp? Er det en robotpupp?» og «kan du dø av brystkreft? bestefaren min døde av kreft». Det kommer så mye godt ut av åpenhet. Det er så enormt mye raushet om omsorg der ute, sier hun takknemlig.
Sjekk deg
Hun kan ikke få understreket nok hvor viktig det er å undersøke brystene selv.
– Jeg har lært at tidlig oppdagelse redder liv. Min erfaring er at det er svært nyttig å bli kjent med hva som er normalen, for å kunne kjenne noe som ikke føles helt normalt. Stol på deg selv og kroppen din, råder hun.
Hun har lært å bli mer takknemlig, og hun beundrer hva kroppen kan tåle, og hun er takknemlig for at kroppen har tålt å ta imot all julingen det siste året. Hun har også lært at når kroppen trenger hvile, så er det lurt å lytte til kroppen.
– Jeg øver også på å akseptere alle forandringer kroppen har vært gjennom. Jeg forsøker å fokusere på det som gjør at man har det best mulig her og nå. Være mer til stede. Mer tålmodig ... Nei, dessverre, det har jeg absolutt ikke blitt. Selv om jeg helt klart skulle vært foruten en kreftdiagnose, er jeg også takknemlig for alt det som har kommet ut av denne reisen til nå. Nye perspektiver, ny læring om meg selv og andre, møte med mange flotte og sterke mennesker, nye vennskap og kunnskap. Jeg er takknemlig for at jeg elsker galgenhumor, og at man kommer langt med å «bjuda» på seg selv og være seg selv. Du lever jo tross alt bare en gang, vi skal alle dø en gang.
Susan Wiggen, brystkreftoperert
14. oktober skal Susan sammen med flere venninner løpe rosasløyfe løp i nærheten av der hun bor. Det er venninner av Susan som har tatt dette initiativet, og hun er svært takknemlig for alle som er til stede og støtter oppunder en sak som betyr svært mye for henne og for mange andre.
– Brystkreft berører så mange av oss på en eller annen måte. Det å engasjere seg i rosa sløyfe-aksjonen er en fin måte å vise takknemlighet til det norske helsevesen, familie og venner som har støttet meg, og kanskje jeg kan hjelpe noen andre i samme situasjon ved å fortelle min historie.