Sykepleier: «Når alt kommer til alt er det ikke applaus vi virkelig trenger, men respekt for jobben vi gjør»

Karoline Marie Solheim-Aune (innfelt) jobber som sykepleier på Ahus.

Karoline Marie Solheim-Aune (innfelt) jobber som sykepleier på Ahus. Foto:

Av

Et lite hjertesukk, en tanke og en bønn fra en sykepleier som jobber i Norges største akuttmottak og i førstelinjen.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Først og fremst, takk for applausen.

Alle som jobber nå på spreng i helsevesenet fortjener hvert eneste klapp. For noen superhelter! Dette er ikke et forsøk på å sette noen stopper for applausen, den tas ydmykt i mot. Og i disse dager blir man ekstra stolt av å være sykepleier.

Men, når alt kommer til alt – er det ikke applaus vi virkelig trenger, selv om vi setter pris på det. Vi trenger respekt for jobben vi gjør, og vi trenger at dere, ved å ha nettopp respekt, gjør det dere kan for å hindre ytterligere spredning.

Vi ofrer enormt mye for å redde livene til de som blir alvorlig syke, til deres kjære, til noens mor, til noens far, noens datter eller sønn, din ektefelle, eller gud forby, barnet ditt. Vi ofrer tid med familien vår, med barna våre ved å jobbe overtid, doble skift, ekstra helger. Vi ofrer vår egen helse, ved å stå i smitten hver eneste dag. Og som om det ikke er nok å måtte stå i smitten hver eneste dag, så står vi der med svært begrensede midler da vi må gå på sparebluss når det gjelder smitteutstyr. Utstyret må rasjoneres!

Dette gjelder sykehusene jevnt over, og årsaken til at det er tomt er nettopp fordi mann i gata har hamstret munnbind til eget bruk. Det er dette som er resultatet. Både hamstring av munnbind og antibac fører til mangel for oss i førstelinjen, og det er vi som virkelig trenger det. Vi trenger utstyret for at vi skal kunne beskytte oss selv og holde oss friske, slik at vi skal kunne hjelpe, behandle og redde livene til alle de av dere som havner på sykehuset. Et sykehus uten smitteutstyr, vel.. Jeg trenger vel ikke forklare hva det betyr?

Vi trenger ikke applaus like mye som vi trenger hjelp av dere, hjelp i form av at dere overholder reglene for karantene, at dere leser dere opp på FHIs sider og følger instruksene som gis. Jeg ønsker ikke å utsette min tre år gamle gutt for smitte, jeg ønsker ikke å utsette mannen min for smitte når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg håper også at mine foreldre, hvor min far er i risikosonen, kan slippe å bli utsatt for smitte fordi noen ikke overholder karantenen sin, fordi du "bare" måtte en tur i butikken selvom du kjente på symptomer. Be om hjelp fra de rundt deg hvis du kjenner overhodet et snev av symptomer! Få en nabo til å handle for deg.

Ikke minst, dra hjem fra hytta. Karantenen er ikke en ferie! Tenk på de dere applauderer, tenk på de som må jobbe så mye ekstra fordi dere insisterer på å dra på hytta. Fordi dere drar smitte med dere på hytta på fjellet, på hytta ved sjøen, i Hafjell, på Hvaler.

Hamstring, brudd på karantene, spredning av et virus som viser seg å ta enormt mange liv. Enda har det ikke dødd mange i Norge, men det vil bli flere, kanskje noen du kjenner godt, kanskje deg selv.

La oss stoppe det nå, før det går så langt som i Italia, hvor det beskrives å være som en krigssone. La oss få barna tilbake i barnehagen og ut av isolasjon, la oss få de selvstendig næringsdrivende tilbake i jobb for å ikke miste bedriften sin, la oss komme tilbake til normalen så fort som mulig.

Så jeg ber deg, istedenfor å gi helsevesenet applaus nå, gi oss heller det beste dere kan gjøre - lytt til FHI og påleggene om å holde avstand. Så kan vi heller få en rungende og kollektiv applaus når dette er over, og vi forhåpentlig har kommet oss gjennom dette med helsen i behold, uten å være helt utkjørt fordi folkene ikke overholder karantenen sin, fordi folk fortsetter å hamstre, kjøpe opp alt av munnbind, antibac, stjele dyrebart utstyr fra sykehusene, fordi folk ikke forstår alvoret i dette som nå skjer i Norge. Dette er ikke en bagatell, dette er ikke en lek. Vi trenger dere! Men per idag trenger vi ikke applaus, vi trenger hjelp.

Det er mange som sier at vi har valgt dette selv, at vi visste hva vi gikk til da vi utdannet oss innenfor helse. Men jeg kan si med sikkerhet, at jeg visste ikke at det var dette jeg gikk til da jeg trykket på "send" for å søke plass på sykepleien for åtte år siden. Jeg visste ikke at jeg gikk til en dag der sykehusene nesten var tomme for utstyr under en pandemi. Hvor menneskene i dette landet hamstret munnbind til seg selv, og ikke tenkte på at feil bruk av munnbind setter en i større risiko for å bli smittet. Som ikke tenkte på at de tar fra oss mulighetene til å beskytte oss på jobb i så stor grad som vi burde. Jeg visste ikke at det var dette som jeg står i idag var det jeg gikk til.

Det tror jeg ikke mange av mine kolleger gjorde heller, da det føles fullstendig surrealistisk å stå i en slik situasjon som vi gjør idag, med karantene, stengte barnehager, frykt og i tillegg i mangel på livsnødvendig utstyr. Så du kan si at vi valgte dette selv, vi var forberedt på at dette kunne skje, var forberedte på å miste tid til familiene våre, barna våre. Man kan aldri bli forberedt på noe slik. Men vi er forberedte på å gjøre det vi kan, forberedte på å stå med hevede hoder gjennom dette og gjøre alt i vår makt for å holde deg og dine friske.

Takk. Og en ekstra takk til mine kolleger i akuttmottaket, til mine kolleger i helsevesenet rundt i landet - dere er noen ekte superhelter! Jeg ser frem til å komme tilbake på jobb, til å jobbe side om side med dere.

Artikkeltags