Det nærmer seg nyttårsaften. Det er romjul. Mange har fri, men det er noen som ikke har det, og som ikke kan ta fri disse dagene. I dag har jeg lyst til å hylle disse for innsatsen. For vi glemmer dem kanskje litt i frustrasjonen vår.

Vi har dårlig tid. Vi skal ha fiksa alt «nå». Slik er nok vi mennesker bygget opp, alle sammen, meg inkludert, og med litt lavt blodsukker eller for mye ribbe innabords, kan vi nok lett glemme folkene vi nesten forventer at skal være supermennesker.

I jula forspiser vi oss. Vi detter på glatta. Vi får snørr, gørr og trøbbel i tårnet, og vi smitter hverandre med covid og andre bassilusker på familieselskapene. Hvem er der for oss? Jo, de på legevakta i Ski.

I går snakka jeg med sjefen for legevakta, og et av spørsmålene jeg stilte til vedkommende, var «Hvordan er det egentlig å jobbe på legevakta i romjula?» «Det er alltid en spesiell tid, spesielt når familien er hjemme mens du er på jobb, men dette er jo en del av jobben vår, og vi deler på jobben», var svaret jeg fikk.

Det fikk meg til å tenke litt.

Det har jo hendt en gang innimellom at jeg har forbannet og ynket meg over ventetida på legevakta, over snørrete unger med litt feber som kommer inn foran meg i køen, og at jeg har ventet både på telefonen og på venteværelset på Ski sykehus. Der og da glemmer man at bak veggene, skrankene og på sentralbordet, sitter det folk. Folk som deg og meg, som ikke bare gjør jobben sin, men som faktisk ofrer av sin egen tid mens vi skal få hjelp for uansett hva det måtte være. De klager ikke. De er tålmodige. De holder hånda vår når det gjør vondt. De skulle kanskje hjulpet flere og raskere, men de jobber så remmer og tøy kan holde, plastrer oss sammen, skriver resepter og får oss tilbake til festlighetene.

Når du går ut av legevakta, er de fortsatt på jobb. Når du reiser hjem til familien, tar de imot den endeløse køen med pasienter, og går av seg skosålene for nestemann i køen.

Når legevakta ber om at vi ringer først, er dette en oppfordring vi bør følge. Og husk å takke for hjelpa neste gang du er der, fremfor å rase over ventetida.

Den neste gruppa jeg har lyst til å takke, er brøytemannskapene.

Svært ofte får disse juling i sosiale medier for manglende brøyting og strøing. Det er forståelig nok frustrerende. Jeg også har frustrert meg over dette, men nå før denne torsdagen, hvor det var ventet mareritt-føre, ble alle mannskaper satt i beredskap. Hundrevis av tonn med strømidler ble fylt opp og klargjort, og de var allerede ute på veien før fugla feis på morrakvisten torsdag. Da hadde flere jobba natten igjen for å klargjøre veiene og gjøre dem trygge for oss. Dette er ikke maskiner som kjører seg selv. Dette er folk, og de gjør en sabla bra jobb. Det fortjener de ros og ære for, selv om de nok sikkert i våre øyne burde tatt akkurat vår vei nå og først. De kan ikke la kjøretøyet stå og ta toget til jobb. De må ut i all slags føre.

Landeveiens helter? Jepp! Tusen takk.

Til slutt, takk til politiet. Rundt i samfunnet foregår mye i julehøytidene, og det er ikke alle steder det er like bra. Kjeltringer og banditter er ute på ferde, og politiet kan heller ikke stenge. De får ikke vært overalt til enhver tid, men de tar oppgavene i tur og orden.

Dette er også folk som nok gjerne kunne tenkt seg å sitte foran TV-en i kosebuksa og sett på Love Actually, men de må ta på seg uniformen, for politiet kan ikke ta fri selv på den rødeste julefridag. Da må de ut og fakke bandittene, kjøre fulle folk til fyllearresten og ta seg av andre kriser der ute.

Takk for at også dere trekker på dere uniformen og står på.

Vi har vel alle tenkt at legevakta er seig å besøke, at veiene våre er såpeglatte og at det er uholdbart, og at politiet burde patruljert hver eneste gate 24 timer i døgnet i hele Nordre Follo, men det er noe med å skru forventningene etter realitetene. Med stramme budsjetter og mange mennesker som trenger hjelp der og da, er det en umulig oppgave å fikse alt «nå». Det bør vi være takknemlige for.

Derfor, godt nyttår, og takk til legevakta, brøytemannskapene og politiet.