I det siste har det vært mye fokus på antall ufaglærte i den norske skolen, deriblant undertegnede og 8999 andre. Selve tonen i det offentlige ordskifte går på at vi er en pariakaste som er omtrent alene ansvarlig for at den norske skolen seiler utfor stupet og at færre og færre fullfører videregående opplæring. De borgerlige partiene har vært opptatt av at den rød-grønne regjeringen har kastet bort penger på å gi norske elever ufaglært leksehjelp og en fruktkurv i stedet for å faktisk lære barn noe.

Jeg er i stor grad enig i skolepolitikken til borgerlige partier, men jeg synes formuleringene er direkte krenkende og ydmykende.

Burde mine elevers foreldre føle seg usikker på at jeg er deres barns lærer? Vil jeg ødelegge deres fremtid, og gi de varige men?Og hvem er egentlig alle disse lærerne uten utdannelse (les: uten pedagogikk)?

Jeg kan bare snakke for meg selv: Jeg har lang universitetsutdannelse av høyere grad. Jeg har høy fagkompetanse innenfor de fagene jeg underviser i på min arbeidsplass.

Det jeg derimot mangler er masse oppsparte midler eller rike foreldre som kan dekke min PPU-utdannelse og all permisjonen jeg må ha for å fullføre en praksis for å bevise at jeg kan utøve et yrke jeg allerede har.

Jeg har jobbet som lærer i drøye tre år. Jeg har i denne perioden undervist i en rekke fag, og jeg har hatt kontaktlæreransvar. I den sistnevnte rollen har jeg ansvar for pedagogiske rapporter, kontakt med BUP, barnevern osv. Jeg har holdt foreldremøter og hatt utviklingssamtaler. Jeg har hatt ansvar for elever med lærevansker, og dermed også hatt ansvar for at de får den opplæringen de har krav på. Etter bare tre måneder som lærer, unnskyld, lærer UTEN GODKJENNING, skrev jeg 15 pedagogiske rapporter og individuelle opplæringsplaner.

Og selv om jeg gjør AKKURAT samme jobben som alle mine kollegaer, er jeg prisgitt skoleeier hvert år når stunden har kommet til å søke på min egen jobb. Det er vanskelig å forklare dette for de som slipper dette her, men det er denne konstante følelsen av å stå med lua i hånda og be pent om man ikke kan få aller nådigst lov til å fortsette et år til. Jeg har 200 studiepoeng i faget og studieopphold i utlandet bak meg, men jeg stiller likevel dårligere enn en lærer med 60 studiepoeng.

Jeg velger å påstå at de flinkeste lærerne er de som er tryggest på faget sitt.

Læreryrket handler i størst grad om kommunikasjon og formidling av fagstoff, og dette blir umulig med en gang man ikke er trygg. Jeg påstår ikke at pedagogikk ikke er viktig, men det må være enklere måte å gjøre dette på hvis man ville begrense lærermangelen i Norge. Hva om man hadde færre undervisningstimer det første året, og heller hadde mye veiledning? Hva om praksisordningene kunne vært litt mer fleksible for de som allerede er i full jobb i skolen? PPU deltid ved UiO innebærer 12 uker praksis. For de som ikke er så heldig at de får lønn i permisjon, er dette tre måneder tapt inntekt. Hvem har egentlig råd til det?

Jeg har lyst til å gjøre meg ferdig med pedagogikken, men av praktiske og økonomiske grunner sliter jeg med dette. Jeg er lei meg for at jeg fant ut senere i livet hva jeg ville bli, men jeg skjønner ikke at jeg skal bli straffet for dette i all evig tid.

Jeg er en god lærer, og jeg gjør en god jobb. Jeg vil fortsette å være lærer, men jeg er lei av å bli ydmyket og konstant føle meg som en annenrangs arbeidstaker.

Det er kjempeflott at det er politisk enighet om å «snakke opp lærerne» og øke rekrutteringen til lærerstudiet, men hvorfor ikke gjøre en innsats for oss som allerede er i skolen og har vært der en stund?

Jeg velger å være anonym av flere årsaker når jeg skriver dette. Først og fremst fordi jeg synes det ydmykende å stå frem som annenrangs lærer. For det andre, at mine elevers foresatte ikke skal føle seg utrygge på meg som lærer. Jeg håper og tror på endring, og at det kanskje er noen politikere som ser verdien i den jobben jeg gjør og har gjort i flere år. Vær så snill, og satse på oss!


Mvh
Lærer MED engasjement

Les mer om skole som tema her