Gå til sidens hovedinnhold

Jakter på penger og flere frivillige

Artikkelen er over 8 år gammel

OPPEGÅRD: Når kommunen ikke har penger til styrke- og balansetrening for eldre, går Anita Løvland  inn i rollen som detektiv for å finne ut hva hun kan skaffe av midler der ute.Kommunene i Follo merker både samhandlingsreformen og eldrebølgen.

Det blir stadig flere som trenger hjelp av den kommunale fysioterapitjenesten, men dette betyr ikke at det blir flere til å gjøre jobben.

Anita Løvland er koordinator for fysioterapeutene og ergoterapeutene i Oppegård kommune. Hun sitter på et kontor innenfor helsestasjonen på Kolbotn og er innstilt på å tenke nytt og smart for å få til mest mulig.

LES OGSÅ: Du får time med en gang

Mange eldre som bor hjemme er ustøe på beina og redde for å falle. Løvland tok tak i problemet og fant ut at det var mulig å søke 300.000 kroner i statlige prosjektmidler.

– Du må se mulighetene og finne ut hvor det er penger å hente, sier hun.

Dette har ført til at helsetjenesten i Oppegård kan tilby gruppetrening i styrke og balanse to ganger i uken. Deltagerne er fordelt på sju grupper, og det kreves rekvisisjon fra lege for å være med.

– I tillegg til å trene og forebygge skader, kommer de eldre seg ut og får et sosialt nettverk.

Når deltagerne blir sterkere, finnes det andre treningstilbud i gruppe. Men det er ikke plass til alle.

Bruker frivillige

Fysioterapitjenesten har også lært opp frivillige instruktører til å lede aktivitetsgrupper.

– Jeg ble overrasket over hvor mange som meldte seg, sier Anita Løvland. Hun påpeker at dette skal være et lavterskeltilbud der det ikke er behov for utdannede fagfolk som ledere.

– Mye bra i reformen

Samhandlingsreformen har ringvirkninger som også når de kommunale fysioterapeutene.

– Slik jeg ser det har samhandlingsreformen mye bra i seg. Det er godt at pasientene som har vært på sykehus skal tilbake til kommunen sin raskt, og det er viktig å forebygge mer. Vi har jobbet etter den tankegangen lenge, og da må tilbudet hos oss også bygges ut, sier Anita Løvland.

I Oppegård er det startet både lungegruppe, der det er mange kolspasienter, og egen parkinsongruppe.

– Aktivitet er best for nesten alt, sier fysioterapeuten som lever som hun lærer bort.

Kommunen tilbyr fellestrening i varmtvannsbasseng. Her er det 25 grupper i sving og så fullt at det renner over.

Du må ha rekvisisjon og belage deg på plass på venteliste.

I befolkningen blir det stadig flere over 80 år .

– Vi må være der for å hjelpe folk i gang. Endringsarbeid er viktig, men da må de det gjelder også ville noe selv. Hos noen kan dette sitte langt inne.Anita Løvland vil gjerne være positiv og se mulighetene som finnes. Men hun synes likevel en del satsing er defensiv.

Hva med dusjtrening?

– En bruker kan få vedtak på at det skal komme en pleier hjem for å hjelpe til med dusjen. Men det finnes ikke noen mulighet for å få et vedtak slik at vedkommende kan få opptrening til å klare dusjen selv.

Koordinatoren er opptatt av at det tverrfaglige samarbeidet må fungere. Hun mener det er en god løsning at fysioterapeuter, ergoterapeuter og sykepleiere jobber tett i team.

– Og hadde alle med henvisning fra lege fått en rask vurdering ved et av fysioterapiinstituttene, hadde vi ikke hatt ventelister. Og skal vi holde hodet over vannet, må fysioterapeutene få pasientene fortere ut av behandlingsituasjonen og over i trening for å mestre ting selv.

Unge får ikke turnusplass

I Oppegård er det 5,8 kommunale fysioterapeuter til å ta seg av voksne. I tillegg finnes det 15,7 fysioterapeuter med driftsstøtte, dit pasienter med henvisning fra lege kan henvende seg.

– Vi skulle gjerne hatt flere, men stillingene er ikke der. Det er fysioterapeuter og studenter nok. De siste sliter med å få turnusplass og det opereres med ventelister. Har du studert i utlandet, kan du glemme å komme i betraktning, sier Anita Løvland.

Ser på Mossemodellen

Køene hos fysioterapeutene i Follo er endeløse. Når legene skriver ut henvisninger, får pasientene også en liste med fysioterapeuter de kan ringe. Hvem som blir tatt inn, kan for noen virke tilfeldig. Og alle har heller ikke krefter til å mase.

Moss kommune har laget retningslinjer som blir sett på som et forbilde av andre. Formålet er å samarbeide og fordele pasienter mellom fastlønnede fysioterapeuter og selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter med driftstilskudd fra kommunen.

Her er maksimal ventetid satt til ti uker. Det gjelder personer med funksjonsproblemer og kronisk sykdom uten at det er akutt. Alle andre skal vente maksimum 14 dager. Er det akutt, skal hjelpen komme i løpet av en uke.

Flere kommuner burde hatt en slik prioritetsnøkkel, mener Anita Løvland.

Koordinatoren er skeptisk til kirurgi i en del tilfeller.

– Hadde fysioterapeuten kommet inn tidligere, hadde det vært mulig å trene, ikke operere.

Flere hele hjemler

Klagene på at det ikke er nok fysioterapeuter blir rettet til Anita Løvland, og det kan være tøft å stå i det.

– Hva ville du ha gjort hvis julenissen kom med en sekk penger til formålet?

– Jeg villa ha brukt midler på å utvide avtalehjemlene slik at vi fikk flere i hundre prosent. De ekstra timene kunne blitt øremerket til tiltak for å redusere ventelistene.

Pasientene kunne fått en rask vurdering for å komme i gang med riktig egentrening. De kunne også blitt styrt videre til helsesamtaler, frisklivsaktiviteter, og lærings- og mestringstilbud kombinert med gruppetrening.

Noe av pengene kunne også ha gått til å styrke samarbeidet med de kommunale fysioterapeutene. Per i dag driver vi mange grupper sammen, men det er behov for flere. Resultatet vil bli at vi både tar vare på pasientene ved at ventelistene blir kortere og det vil komme fysioterapeutene til gode, som i dag ikke har mulighet til å rekke over alt med dagens ordning, sier Anita Løvland.