Gå til sidens hovedinnhold

‑ Må trene både hodet og kroppen

Artikkelen er over 8 år gammel

‑ Hunden er ikke et menneske. Den sitter ikke hjemme og ser på klokken om du blir borte en halvtime ekstra, sier Eva Pedersen. Hun er omgitt av en flokk på åtte ivrige venner.

YTRE ENEBAKK: Den romslige eiendommen er innringet av et solid gjerde. Eva Pedersen åpner porten og vinker meg vennlig inn, og det er bare å ta det pent og forsiktig. Anna, Helga og Rabalder svinser og danser på alle kanter, og er vant til å ha en trygg tumleplass.
‑ Det er nok et snev av hundegalskap, sier Eva. Nå har hun og mannen Kent en flokk på åtte, og siden 70-tallet har de hatt over 20 valpekull. De ferskeste er fire weimaranernurk, som er to dager gamle.
Hele tilværelsen til Eva Pedersen består av hund, både jobb og fritid. Det er også derfor vi har bedt henne dele noen råd med andre, og hundeinteressen ble vekket tidlig.

Par på dressurkurs

Eva vokste opp i blokk i Oslo, og fikk beskjed om at det ikke var noen plass å ha hund. Den lille jenta gikk derfor å drasset rundt på alle hundene i nabolaget.
Da Eva ble 16 flyttet familien i hus i Risør, og hun fikk sin første weimaraner fra fetteren Kjell Sterner og kona hans Grethe, som bodde i Ytre Enebakk.
‑ Så jeg får skylde på dem.
Hunden Blitz måtte dresseres. Kent Pedersen var en av dressørene, og de to unge fant hverandre via felles interesse.
– Vi kjørte rundt i en Renault 16 med hver vår hannhund, som måtte ha fysisk sperre imellom seg for ikke å slåss.
Paret bodde først i leilighet på Enerhaugen i Oslo, før veien gikk til landlige områder i Enebakk.

Innkalling viktigst

Når Eva får spørsmål om hva det er aller viktigst å lære en hund, er hun ikke i tvil:
‑ Innkalling. Den må vite hva den heter og komme når du roper. Selv bruker hun gjerne fløyte og en liten godbit i starten.
‑ Det stilles høye krav til en hund i dag. Den skal ikke bråke, oppføre seg ordentlig mot aller og ikke være redd for å kjøre buss eller t-bane.

Trener kropp og hode

Hundeflokken til familien Pedersen er i god form og trener mye.
‑ Vi ror ofte med dem, og alle har flytevest. Noen hunder bruker lang tid på å vende seg til vann. Andre tar det med en gang. Kent sykler også med fire av dem i vifte. Da er vi avhengig av at de lystrer.
Hvis hundene bare hadde syklet, hadde de fått stålkondisjon. Samtidig trenger de også å tømme hodet. Dette kan være alt fra apporttrening til å gå blodspor.
Med en så stor flokk som vår så leker de også mye sammen, sier Eva Pedersen.