Gå til sidens hovedinnhold

Til kommunens administrative ledelse og politikere - hvordan våger dere

Åpent brev til kommnens administrarive ledelse og alle politikere i kommunestyret

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hei alle dere som sitter med makt og myndighet gitt dere av velgerne og innbyggerne i kommunen vår. Jeg som skriver dette til dere har hatt gleden av å være bosatt i Follo i mer over 31 år, mer enn halve livet mitt og vil starte med å takke dere for alle gode tiltak og beslutninger dere har gjort opp gjennom årene for å gjøre vår kommune til et godt sted og bo. Jeg tenker at jeg sikkert har mye å være takknemlig for og at dere i disse årene har gjort mye bra for meg som innbygger.

Jeg velger å tro på det gode i alle mennesker (kanskje jeg er for naiv, og burde lært meg å være mer skeptisk etter å ha ruslet rundt på denne flotte planeten vi alle deler, i mer enn seksti år) og tenker at vi alle har både styrker og svakheter men også ting vi kan være stolte av.

Nå handler dessverre mitt brev til dere om det motsatte, nemlig at både dere og sikkert jeg også tar noen ganger valg og beslutninger som i ettertid viser seg at vi faktisk IKKE har spesielt god grunn til å være stolte av, snarere tvert i mot vi innser at vi faktisk har gjort en feil.

Spørsmålet blir da, er vi villig til å rette opp feilen, eller lar vi det bare passere og tenker at «skitt au» det ordner seg sikkert allikevel.

Så hva er det som gjør at jeg velger å henvende meg til dere i form av dette brevet – jo ganske enkelt at et flertall av dere nettopp har tatt en beslutning som (slik jeg ser det) ikke på noen måte er noe å være stolte av. Dere har nemlig bestemt at en av de absolutt svakeste blant oss ikke lenger får bo i sin leilighet der han har tilhørighet og føler seg trygg, og i samme slengen bestemt at han heller ikke for beholde arbeidsplassen sin som betyr alt i verden for han de to dagene i uken han får gleden av miljøforandring og føle seg sosialt aktivert og del av et fellesskap. Og hvorfor, jo for å spare noen kroner på at budsjett på mange milliarder kroner, og det gjør ikke saken bedre når jeg i det samme forslaget til revidert budsjett leser at dere har økt bevilgningen til å ivareta kommunes bygningsmasse med 10 mill. kroner, fra 30 til 40 millioner kroner. Hva med å øke 9.5 millioner i stedet og bruke en halv million på å sikre at Sindre (Ja, det er det han heter)og flere med han får bli boende der det er trygge, trives og blir/har blitt godt ivaretatt i mange år/tiår i stedet for å ta fra dem både hjemmet og jobben de har og flytte de til større enheter med institusjonspreg bare fordi det gjør at dere kan spare noen kroner i budsjettet. Jeg er sikker på at kommunens bygningsmasse hadde klart seg helt fint selv om dere på noen områder hadde valgt en litt rimeligere maling eller droppet et dekorelement eller to. Kanskje kunne dere gjennom anbudsrunder også spart en million eller to. Dette er jo attraktive jobber for næringslivet og min erfaring er at de har alltid noe å gå på.

Dette er bare et eksempel på en post der dere har økt bevilgninger i forhold til opprinnelig budsjett. (Og dette er poster som burde prioriteres mye lenger ned på listen enn de postene som er ment å ta vare på de av våre innbyggere som er aller svakest og som ikke en gang blir spurt eller hørt på om hva de mener og ønsker før dere kjapt og effektivt reduserer deres bevilgninger med et enkelt pennestrøk)

Jeg kunne satt ord på hva jeg tenker og føler når dere gjør denne typen beslutninger, men velger å holde meg for god til det. Jeg vil heller utfordre dere til å reflektere 30-60 sekunder på hvilke konsekvenser dette vedtaket dere har fattet faktisk betyr for de som rammes. Jeg våger å påstå at jeg uten å blunke at jeg er villig til å vedde betydelig mer penger på, enn de skarve kronene jeg bruker på en lottokupong i ny og ne, at dere aldri selv ville ha godtatt dette hvis det hadde rammet dere selv eller en av deres egne nære og kjære!

Dette handler i bunn og grunn om et godt og velkjent verktøy når man skal gjøre beslutninger, nemlig prioritering. Et godt verktøy derom men velger å prioritere det viktigste først, men problemet i denne saken er at her gjør dere ikke det. Dere prioriterer det som er mindre viktig foran det som er viktigst og da ender det med (selv om man har bruk riktig verktøy) med feil grunnlag for beslutning.

La oss bruke et «bilde» på hva vi snakker om ved å gjøre om kommunes budsjett til en families privatøkonomi – mor, far og tre barn:

Mor ønsker seg nytt kjøkken og ny markise på terrassen, far ønsker seg en ny bod i hagen og ny terrasse og å male huset da det begynner å bli lenge siden det sist ble gjort og huset ser falmet ut. Barna ønsker seg nye sykler da de de har i dag begynner å bli for små. I tillegg ønsker både mor og far seg et nytt gjerde rundt hagen da det gamle både er slitt og står på skakke og skjeve.

Selv om både mor og far jobber er de ikke i nærheten til å ha råd til alt de ønsker seg, men ny bod og sykler kan de klare. Dersom de skal få råd til alt finnes det bare en løsning og det er å isolere garasjen, sette inn en seng og en køyeseng, la barna bo der og komme inn og spise når de er sultne og siden barna da ikke lenger bor i huset leie ut underetasjen som to hybler. Hva skal man velge?

Svaret gir seg selv, man velger ny bod og sykler og utsetter resten til man har fått spart opp litt og tar deretter en innvestering av gangen. Min opplevelse, hvis jeg bruker det bildet jeg har brukt som eksempel, er at i denne saken velger kommunen alternativ 2, de sender barna i garasjen og leier ut underetasjen, og jeg kjenner (også fysisk) et dette gjør meg sint, avmektig, frustrert og til de grader at det er feil og urettferdig behandling av vår aller svakeste!

Hvordan våger dere? En ting til: Hvordan våger dere, ja jeg gjentar – HVORDAN VÅGER DERE??

Etter at vi alt for sent ble informert om saken (cirka 3 uker før endelig vedtak skulle fattes) har vi med begrenset tid og ressurser prøvd å få full oversikt, få svar på hvem som sitter på med beslutningsmyndighet, hvem som skal følge opp saken etter at vedtak er fattet og hvilke rettigheter Sindre og de andre som rammes har. Det første vi gjorde var å sende alle våre spørsmål i saken til kommunens administrasjon og etter å ha mottatt svar(på noen av spørsmålene) sendte en vi en ny mail der vi gjentok de spørsmål vi ikke hadde fått svar på samt en del nye spørsmål vi ble anbefalt å stille etter å ha vært i kontakt med Forbundet for utviklingshemmede i Norge)

Denne mail nr.2 ble sendt til kommunens administrative ledelse, med kopi til Rådmann, Ordfører og Politisk leder i kommunestyret og vi oppfordret her hver enkelt av dem til å ta kontakt da det var svært kort tid til formelt vedtak skulle fattes. Vi ba også om å få anledning til å si noe på møtet der beslutning skulle fattes, men fikk til svar at det ikke var mulig (er det slik vi vil ha det, at den ene parten – den som rammes- ikke får lov til å legge frem sitt syn før beslutning blir gjort????????). I tillegg fikk igjen svar på noen av våre spørsmål, men ikke på de som var viktigst for oss å få belyst.

Takk dog til Kommunalsjef Lene Jahren som tok seg tid til å svare på våre spørsmål og takk til Utvalgsleder Tor Anders Østby (Sp) som faktisk ringte oss og viste forståelse, beklaget at vi hadde blitt involvert i saken alt for sent (men han kunne ikke endre selve vedtaket), det oppleves i hvert fall som dere tok vår henvendelse på alvor og valgte å respondere på den. Til Rådmann Jane Short Aurlien og Ordfører Hanne Opdan, vi har ikke hørt et» pip» fra noen av dere og undres på om dere mener saken ikke er viktig nok til å bruke tiden deres på å snakke med noen av oss som representerer dem som blir direkte rammet og berørt.

Tilbake til - Hvordan våger dere. I avslutningen på det siste svar-brevet dere har sendt oss skriver dere -Sitat:

Flytting fra det mindre bofellesskapet til det større bofellesskapet vil i en overgangsfase kunne medføre utfordringer i form av for eksempel forvirring eller uro for leietagerne.

Hvordan kan dere å fremstille effekten en flytting vi ha på Sindre, (Det er vi som har kjent og fulgt han hele livet) uten engang å vite hvem han er eller noen gang å ha møtt han, og ha oss unnskyldt dersom noen av dere faktisk har møtt han, men dere er uansett ikke i nærheten av å kjenne han på samme måte som vi som hans aller nærmeste gjør, hans ønsker og behov, hva som gjør han glad, sint eller trist. Hva er en overgangsfase, hvor lenge varer den og om det stemmer at det på et eller annet tidspunkt roer så betyr ikke det at det nye alternativet er i nærheten av så godt som det tilbudet som var før flytting. Sindre skal tross alt leve med dette (dersom det ikke blir omgjort) resten av livet (eller til neste gang dere finner grunn til å endre)

Så igjen: Hvordan våger dere å fortelle oss som hans aller nærmeste og som har fulgt han i hele hans 41-årige liv hva vi kan forvente at hans reaksjoner vil være? Med all respekt, det har vi langt større forutsetninger for å vite noe om.

Dere satser på de unge i kommunen sier dere, det er bra jeg støtter dere i det, men problemet oppstår når Sindre i samme vedtak som en konsekvens mister både hjemmet og jobben sin fordi dere ikke (som dere godt kunne ha gjort) tok en bitteliten del av det dere satser på ungdommen og heller ga til Sindre slik at han også i hvert fall hadde fått lov til å beholde de to mest grunnleggende ting i livet sitt. Ungdommene hadde nok klart seg helt fint likevel de og hadde vi spurt dem om hva det mener er jeg sikker på at de hadde ment det hadde vært helt ok å gi en liten del av «kaken» til Sindre og hans likesinnede også og ment at det faktisk var en bra ting. Vi har flotte ungdommer i kommunen vår og jeg kjenner mange av dem gjennom idretten over mange tiår, derfor er jeg sikker på at de ville vært med på å dele litt med de svakeste i kommunen også. Tenk litt på det neste gang du står foran et speil, møt ditt eget blikk og spør deg selv, kanskje det hadde vært mulig å prioritere litt annerledes?

Det finnes mange gode poeter og kunstnere opp gjennom historien vår og jeg vil trekke fra to av de som begge har sagt kloke ting.

Alf Prøysen: Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står Med blanke ark og farjestifter tel, Og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går

Arnulf Øverland: Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!

Til alle dere politikere og dere i administrasjonen som har lagt til rette for og til og med vedtatt dette budsjettet, fortell meg gjerne hvor mange ark og tegnestifter jeg trenger å sende dere så gjør jeg det mer enn gjerne, og hvis det koster meg mer en jeg har råd til leverer jeg heller alle julegavene jeg har kjøpt i år tilbake og bruker pengene på dette i stedet. Det er for meg den eneste rette prioriteringen, fordi da setter jeg det viktigste (les: de svakeste) først og får bruke det som blir igjen til alle andre gode formål.

Hvis dere i tillegg er enig med Arnulf Øverland i det han skriver, ja da er dere hermed utfordret, vis at dere tar det på alvor. Ikke tål så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, SNU og gjør om på vedtaket!

Og helt til slutt, hver påske blir vi i alle medier minnet på alle fjellvettreglene våre så det skal gå oss godt og vi ikke havner i ulykker, og den kanskje mest kjente av dem er: SNU I TIDE, DET ER INGEN SKAM SNU! Siden det fortsatt er en stund til påske velger jeg derfor å minne dere alle om det nå. Kanskje det til og med fører med seg noe bra også for Sindre og alle hans likesinnede.

Med håp og hilsen - Erik Bull Simonsen

Kommentarer til denne saken