Denne uka har ØB en reportasje om en person som lett havner opp på heltelista mi, og det er Linnea Sjøvold Moe fra Kolbotn.

Les også

I fjor ble Anders til Linnea: – Jeg visste ikke at det skulle bli så hardt å komme ut, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det

Det er nå omtrent nøyaktig ett år siden Linnea første gang delte historien sin. Hun gikk en vei de færreste av oss går.

For oss andre, er det umulig å si hva det koster og hvilke runder man er gjennom før man går til det skrittet å åpne seg om de innerste tanker som dette. Tanker du vet er viktige og riktige. Du vet hvilken vei du vil og må gå, men som man kanskje ikke helt våger å si eller gjøre. Skrittene må ha vært blytunge. Dette må ha kostet.

Å være så ung, og ta et så modig valg, og i tillegg dele sin historie i lokalavisa, krever utrolig mye. Spesielt mot. Bygdedyret kan være knallhardt, og enda hardere er debatten på nettet og i kommentarfeltene. Linnea står fjellstøtt, med ryggen rak og hodet høyt hevet. Både for valget sitt og for seg selv, og står som et forbilde for andre unge og et lys i en snøfylt vinterhverdag. Jeg tror historier som dette, vil kunne føre til at andre også tør å fortelle om sine drømmer, om sine ønsker og om ting som kanskje også gjør litt vondt inni hjertet.

Dette trenger vi. På flere måter, og jeg kommer tilbake til hvorfor.

Første gangen vi skrev om Linnea, satt jeg mye våken. Jeg var så spent på mottagelsen på historien. Men jeg var først og fremst spent på reaksjonene. Modige, unge mennesker som står frem med historier, får ofte juling i sosiale medier. Juling, som kanskje i utgangspunktet ikke er ment så hardt som det er skrevet, men som slår hardt for en person som blottlegger det mest personlige i hele verden. Jeg fulgte med i modereringsverktøyene våre, men ingenting skjedde, annet enn en eneste, lang liste med kjærlighet. Det samme skjedde denne gangen. Historien om Linnea er en av ukens best leste saker på øb.no, og det samme skjedde nå – kjærlighet, og ikke en eneste vond eller slem kommentar å moderere.

Det gjør meg stolt av bygda vår. Jeg tenker at dette viser at vi har toleranse. Vi har respekt, og vi bøyer hodene våre i respekt for en person som tar oss med inn i en, for mange, ukjent side av mennesket.

Men historien til Linnea er viktig på flere måter enn historien i seg selv. Jeg, du og naboen din, ja, alle sammen, har nok alle en maske vi trekker på oss av og til. Vi fremstiller oss på forskjellige måter, og sminker oss i settinger hvor vi mener det kreves, eller vi føler oss sårbare.

Vi setter på oss våre bredeste smil, selv om vi kanskje skriker inni oss. Selv på dager hvor vi mest av alt har lyst til å legge oss under dyna. Vi er kanskje også redd for hva naboene vil si, eller kommentarfeltet. Vi spiller kanskje også et spill, de aller fleste av oss. Takker ja til ting vi egentlig ikke har lyst til. Ja, runde skal vi være i kantene, men det er lett å stikke huet i sanda.

Dette har nok blitt litt ekstra aktuelt under og etter pandemien. Mange sliter der ute, men jeg tror historier som Linneas, kanskje kan hjelpe andre med å åpne seg om ting, ting som kanskje kan være vanskelige, tøffe, vonde, ting man drømmer om eller man frykter. Det holder faktisk rett og slett å værra deg sjæl. Det er mer enn godt nok, uansett.

Så vi har mye å lære av Linnea. Og hun lærer også oss også at vi kanskje ikke er så ille som man av og til får inntrykk av at mennesker kan være. Det gleder meg. Slik må det være i et lite lokalsamfunn. Vi må ta vare på hverandre, strekke ut hendene og vise nestekjærlighet, selv om noe kanskje kan virke fremmed. Det er en viktig tankegang å ta med seg også i andre sammenhenger.

Jeg hadde nok garantert syntes at Anders var like kul, men Linnea digger jeg voldsomt.

Tusen takk for at vi fikk dele din historie.