Samtidig er det slik at kommunenes ansvar for flyktninger først inntrer i det en asylsøker får innvilget status som flyktning og blir bosatt i en kommune. En realisering av den lokale velviljen forutsetter dermed at ukrainske flyktninger som ankommer raskt får anerkjent sitt behov for beskyttelse.

Per i dag kan man lese følgende på UDIs nettsider om situasjonen i Ukraina: «Vi vet ennå ikke hvordan situasjonen vil utvikle seg, eller hvordan vi vil vurdere søknader om beskyttelse. Vi oppdaterer denne informasjonen når vi vet mer. Søknadene vi allerede har til behandling er lagt på vent fordi vi i den nåværende situasjonen ikke vet nok til at vi kan vurdere dem».

At vi ikke vet hvordan situasjonen vil utvikle seg er rimelig åpenbart. At vi derimot vet for lite til å avgjøre om ukrainere nå behøver beskyttelse står sterkt i strid med hva som kommuniseres fra regjeringen dag etter dag. Konsekvensene av at vi «ikke vet nok» er at flyktningene som kommer hit blir henvist til å oppholde seg på nåde, med asylsøkerstatus på ubestemt tid. Med denne statusen får de svært begrensede tjenester og rettigheter i Norge.

En motivasjon for å avvente kan være usikkerhet knyttet til det mulige omfanget av den nye flyktningbølgen. Jeg forventer at vi setter frykten for hvor mange de kan bli til side, og erkjenner det åpenbare beskyttelsesbehovet til det tapre ukrainske folket.

Løsningen på utfordringene med uforutsigbarhet og omfang er å be regjeringen om umiddelbart å ta i bruk bestemmelsene om kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon. Ordningen kom på plass som en følge av krigen i Bosnia, og har senere blitt tatt i bruk også på flyktninger fra Kosovo. En slik kollektiv beskyttelse vil legge til rette for at de ukrainske flyktningene får en anerkjennelse av farene de har rømt fra og kan møtes av et verdig tjenestenivå som flyktninger i Norge. Samtidig vil ordningen legge til rette for en retur til Ukraina når forholdene igjen tillater, og det kollektive behovet for beskyttelse ikke lenger er til stede.