Ambisiøse musketerer i Kolben

Sven Torneberg («Athos»), Anders Lyseggen («Porthos») og Svein Are Grønsund («Aramis») samler seg rundt Joakim H. Ousdal («Charles d’Artagnan»). ALLE FOTO: CHRISTINE HEIM.

Sven Torneberg («Athos»), Anders Lyseggen («Porthos») og Svein Are Grønsund («Aramis») samler seg rundt Joakim H. Ousdal («Charles d’Artagnan»). ALLE FOTO: CHRISTINE HEIM.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Les lokale nyheter i ferien. Prøv oss i 5 uker for 5 kr.

OPPEGÅRD: Scenario holdt det gående i over tre timer med sine musketerer i Kolben mandag. Et imponerende stykke arbeid.

Det er nærmere to år siden at «Titanic» gikk ned for siste gang i Scenario sin regi i Kolben. Det stoppet imidlertid ikke med ambisiøse prosjekter der i gården. Nå er det «De Tre Musketerer» som skal formidles, og det er heller ingen gåtur i parken.

Litt høye skuldre

Det var stor spenning knyttet til premièren i Kolben, noe som også spilte skuespillerne et puss i innledningen.

Vokalen var ute av takt med musikken, og skuespillerne var litt reserverte. Hovedrolleinnehaver Joakim H. Ousdal markerte likevel raskt sitt talent, selv om det var Ingeborg Sand som hadde den første klokkeklare sangprestasjonen med «Milady er her igjen».

Les flere underholdningssaker her!

Trygge på rollene

En litt rufsete inngang til tross, skuespillerne virket trygge på replikkene og koreografiene sine. Det sangmessige hadde ikke like god flyt som resten i første akt, men det tok seg kraftig opp og resulterte i kveldens flotteste kornummer i «Litt kjærlighet må alle få» nærmere pause.

På «Pappa» viste yngste blad Ousdal seg også frem med en sterk vokalprestasjon før han eksploderte i energi og gnistrende spill i «Constance».

Les også:

Krevende kulisser

Castet i «De Tre Musketerer» bruker mye plass, noe som resulterer i at de også må ta jobben som scenearbeidere.

I stykket må store kulisser flyttes ofte, og her er det mye å hente inn i effektivitet. Kulisser var på flyttefot langt inn i de påfølgende numrene til tider, og det bidro til at stykket lugget litt for mye under store sceneskift.

De hadde like fullt jobbet seg frem til mange smarte løsninger i scenografien, noe som til tider var fascinerende i seg selv. Når alt dette sitter og glir knirkefritt blir stykket og opplevelsen enda bedre.

Smittende glede

Utfordringer med kulisser og annet teknisk til tross, gjengen i Scenario strutter av spilleglede når de står på scenen.

Det er mange nummer med mye folk på scenen, og det er en profesjonell balansegang mellom disiplin og hjerte fra samtlige, replikker eller ikke. Men stykket er meget langt, og det er ofte store og mektige scener som tar mye energi både fra skuespillere og publikum.

Like fullt var lydnivået meget snilt, og man skal jo absolutt ikke klage når et cast som spenner fra ungdom til meget godt voksne gir jernet i tre timer med fekting, synging og replikker.

Og selv gjennom imponerende kostymer kunne vi høre hjertet deres banke for fellesskapet på scenen. En for alle, alle for en.

Si din mening om «De Tre Musketerer» i kommentarfeltet under!

Artikkeltags