Amanda (19) kjemper mot uhelbredelig kreft

SYK: Amanda våknet til en mage som hadde vokst i løpet av natten. Det viste seg at hun hadde kreft i bukhinnen. FOTO: PRIVAT

SYK: Amanda våknet til en mage som hadde vokst i løpet av natten. Det viste seg at hun hadde kreft i bukhinnen. FOTO: PRIVAT

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

NESODDEN:  Du er heldig om du overlever i noen måneder til. Dette var beskjeden Amanda Iversen Orlich (19) fikk av legene i høst. Nå har det gått tre måneder, og den unge jenta har startet en blogg hvor hun åpent forteller sin historie.

I høst fikk 19-åringen fra Nesodden diagnosen Mesoteliom i bukhinnen, en svært sjelden krefttype som legene ikke kan gi noen ordentlig prognose på.

 Kun omkring ti personer har blitt behandlet for denne krefttypen på Radiumhospitalet før meg ifølge legene, sier Amanda som ble sterkt frarådet å søke opp diagnosen på nettet. 

Våknet med større mage 

I flere år har Amanda slitt med uforklarlige smerter i magen og plager som lavt jernnivå, pusteproblemer og mye anspenthet i overkroppen. Dette har ført til mange legebesøk og utredning på flere sykehus. Men i sommer merket Amanda at noe virkelig rart skjedde med kroppen hennes.

På sommerleir med Natur og Ungdom våknet hun en morgen og merket at magen hadde vokst seg flere centimeter større i løpet av natten. Hun hadde ingen smerter i magen, bare trykkfølelse. Derfor bestemte hun seg for å delta på resten av sommerleiren og vente med legebesøk til hun var hjemme igjen.

Verken legeundersøkelser eller røntgenbilder ga noe svar på hva som var galt. Allmenntilstanden var så bra at hun følte seg frisk nok til å jobbe som frivillig på Øyafestivalen, med den bulende magen godt skjult under store kjoler.

Men magen vokste mer og mer og begynte også å gjøre vondt. Amanda bestilte ny legetime og ble øyeblikkelig innlagt på Ahus. Dette var samme dag som hun egentlig skulle begynne i sin drømmejobb som informasjonssekretær i Natur og Ungdom. 

Kreft med spredning

Etter mange undersøkelser ble det konstatert at Amanda hadde kreft i et lag som dekker bukhinnen i magen. Legene ønsket å fjerne deler av belegget ved en operasjon, men det viste seg at kreften hadde spredd seg og lå rundt for mange organer til at det var noe vits å fullføre operasjonen.

Cellegift var nå den eneste løsningen. Amanda fikk beskjed av overlegen at de kunne gjøre et forsøk på å gjøre livet hennes lenger med cellegift, men det kunne gå begge veier, både bra og dårlig.

Dette skriver 19-åringen på sin blogg om beskjeden hun fikk: 

«Da jeg spurte hva "bra" betydde, svarte hun at jeg var heldig om jeg overlevde noen måneder til. Sjelden har jeg vært så tom inni meg. Før legen gikk spurte hun om jeg hadde noen spørsmål. Jeg hadde tusen, men visste ikke hvor jeg skulle begynne. Det ble til at jeg ikke sa noe.» 

 Det var sjokkerende og uvirkelig å få en sånn beskjed. Jeg hadde prøvd å forberede meg på forhånd om at jeg skulle få en dårlig prognose, fordi det var slik det virket på legene. Men den kom veldig mye mer rett ut enn jeg hadde trodd, sier hun. 

Trodde de mistet henne 

Så kom den uken hele familien trodde Amanda skulle dø.

På bloggen skriver hun dette om de tunge dagene: 

«Du aner ikke hvor mye jeg gråt da jeg fikk godbedringskort fra småsøsknene mine. Og det holdt med et blikk på utstillingen av familiebilder vi hadde i vinduet for å få meg på gråten. Og Pappa tok bilder av søskenflokken så ofte han kunne. Et siste bilde før noe eventuelt skjedde var viktig. Og alle var de innom så ofte de kunne. Alle overnattet de, og alle fikk de oppleve hvordan sykehusnettene var. Det tror jeg kanskje hjalp litt. Jeg er glad vi var så åpne om alt sammen» 

Men uken passerte, og det ble bestemt at Amanda skulle begynne med cellegift. Ting begynte å se lysere ut. Å leve i bare noen måneder til var ikke lenger noe sannsynlig alternativ. 

Populær blogg 

Etter å ha fått mange spørsmål fra folk bestemte Amanda seg for å begynne å blogge for å klarne opp i hva som hadde skjedd med henne. Responsen var enorm.  

 Det tok av veldig mye mer enn jeg hadde forventet. Hundrevis av mennesker har tatt kontakt med meg og støttet meg, og over 10.000 har vært innom og lest det ene innlegget på bloggen, sier hun.

Hun tror bloggen har gjort at flere har turt å ta kontakt med henne og stille spørsmål.

 Jeg tror mange er usikre på hvordan de skal oppføre seg i slike situasjoner. Man lar kanskje være å ta kontakt i det hele tatt fordi man er redd for å si noe som er «feil» eller tenker at personen ikke er i stand til å gjøre noe som helst. Men man bør absolutt tørre å ta kontakt, og ikke være redd for å spørre om ting. Det setter i hvert fall jeg stor pris på, sier Amanda. 

 Jeg skal holde ut

I dag bor Amanda hjemme, og får jevnlig besøk av en hjemmesykepleier.  

 Det er veldig deilig å være hjemme. Her får jeg god mat, min egen seng og masse tid med familien.

Denne julen blir det ekstra mye familietid og hjemmekos på Amanda.  

 Jeg elsker julen og jeg gleder meg til bare å nyte den så mye som mulig med familie og venner, sier hun.

- Hva tenker du om fremtiden?

 Jeg tenker at jeg lever livet dag for dag, og tar hver som den kommer. Jeg prøver å få gjort mest mulig av det jeg har lyst til å gjøre. Døden forsøker jeg å ikke tenke så mye på. I starten var jeg mer redd, og det var vanskelig å la være å tenke på døden. Men nå har jeg bare vent meg til tanken på at jeg mest sannsynlig ikke får noen normal lengde på livet. Men jeg er klar for å kjempe til siste slutt og er sikker på at jeg skal greie å holde ut i flere år til. Carpe diem.

I januar skal Amanda starte på sin femte kur med cellegift. Du kan følge henne videre på bloggen hennes.
 

Artikkeltags