Du vet at når du setter deg i kajakken for å padle 57 kilometer, så har du vondt i hele kroppen når det gjenstår 20. Da må du fortelle deg selv det bare er vondt, som går over. Den gode mestringsfølelsen kommer når du er i mål, og dette var tredje året jeg fullførte Dalslands kanotmaraton.

Jeg har alltid hatt maur i rumpa og har det best når jeg er i bevegelse. Da jeg vokte opp på Nesodden, padlet pappa konkurranser, og jeg fikk være med han ut på fjorden. Siden har jeg padlet nå og da, men tok opp aktiviteten for alvor for noen år siden. Det er stas å kunne bevege seg stille mellom fugler, skjær og sel, og du forurenser ikke.

Jeg har vært Friskis- og svettisinstruktør siden jeg var 18, og med i Ski siden oppstarte. Nå er målet å være sterk og spenstig nok til å stå i midten. Da eldstedatteren min begynte å klatre, ble jeg med, på tross av høydeskrekken. Og fikk klatredilla.

Jeg har også vært leder av Siggerud klatreklubb, men ga meg med å klatre da jeg fikk en skade. Nå er jeg tilbake etter ferien som lærer i geografi og matematikk på Drømtorp vgs. De tre barna har flyttet ut, og fritiden blir brukt til å trene.

Det er fint å ha et mål som maraton å strekke seg mot, og du kjenner deg sterk og frisk, og orker mer. Dette gjelder også psykisk, og da jeg var gjennom en skilsmisse, ble treningen en trøst.

MARI SVARVERUD (55) SKI