Gå til sidens hovedinnhold

Varslersaken: Jeg blir både desillusjonert og trist. Men mest av alt forbanna

Jeg er en av de syv varslerne i saken som har fått overskrifter i ØB de siste dagene.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har ikke vært en av kildene. Etter siste artikkel, hvor enkelte politikere i Nordre Follo sier at gode arbeidsforhold er deres ansvar, at Nordre Follo har gode varslingsrutiner, mens ordfører Hanne Opdan derimot uttaler at dette ikke er en politisk sak – men at hun har full tillit til at alle parter er godt ivaretatt, at hun har full tillit til kommunedirektør og at saken blir ivaretatt – blir jeg både desillusjonert og trist. Men mest av alt forbanna.

Dette er feil.

Vi har levert inn to varsler. Et går på brudd på pasient- og brukerrettighetsloven. Den handler om at Nordre Follos innbyggere, etter vår mening, ikke får forsvarlig helsehjelp. Vi som ansatte blir forhindret i å gi dette. Vi er redde for at dette vil føre til at liv går tapt. Med liv mener vi innbyggere i Nordre Follo. Borgere, brukere, velgere. At tjenestetilbudet raseres, vil jeg påstå er helt og holdent en politisk sak.

Det andre varselet omhandler brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø. Fryktkulturen vi opplever i virksomheten er svaret på hvorfor brukere ikke mottar et godt og forsvarlig tjenestetilbud. Dette er, helt riktig, ikke en politisk sak i så måte, men opp til administrasjonen i Nordre Follo å motbevise i henhold til lovverket.

At varslingsrutinene i Nordre Follo er gode, stemmer overhodet ikke. Nå snakker jeg av en erfaring jeg gjerne skulle ha vært foruten. Varslingsrutinene er formulert på en slik måte at det skremmer bort ansatte fra å varsle ved å henvise til at «man først må vurdere sterkt om det er et varsel eller ikke fordi det vil kreve enorme ressurser fra kommuneledelsen om du gjør det».

Arbeidsgivers aktivitetsplikt krever at varsel skal tilstrekkelig undersøkes innen rimelig tid, og at varslerne har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø etter at varselet er levert.

Vi måtte purre på om varselet i det hele tatt var mottatt, og først da fikk vi en kort melding om at den var mottatt. En av varslerne har vært i et møte. Vi andre har ikke hørt noe. Ingen har sjekket ut hvordan vi har det. Ingen har stilt det enkle spørsmålet «har du det bra?». Akkurat nå kjenner jeg at bare dét hadde holdt.

Så nei, rutinene er ikke gode nok. Tilliten er ikke til stede. Vissheten og tryggheten om at våre varsler blir godt undersøkt, er fraværende.

Nå går vi nemlig inn i den syvende. uken, og det eneste vi vet er at varslingsmottaket ennå ikke har konkludert om varslene vi leverte er å anse som varsler, eller ikke!

Det er et varsel fordi vi sier det er et varsel.

Så er det selvfølgelig opp til varslingsmottaket og arbeidsgiver å motbevise det vi påstår, og konkludere. Uansett konklusjon, så er dette vår (og fleres) opplevelse, og den kan ingen ta fra oss. Nordre Follo kommune har således fortsatt et like stort tillitsproblem.

Det tristeste av alt er at flere av oss har sett oss nødt til å gå fra en arbeidsplass vi elsket, brukere og et fagfelt vi levde for, og hvor lojalitetsplikten overfor arbeidsgiveren hindret oss i å fortelle brukerne at det ikke var på grunn av dem at vi gikk. Ikke på grunn av ønskede nye utfordringer. Ikke på grunn av høyere lønn et annet sted. Disse brukerne er der de er i dag fordi de er blitt sviktet og forlatt gjennom en hel barndom. De er vant til at folk ikke tåler dem. De vet de ikke er verdt så mye. De vet de ikke er ønsket eller savnet noe sted. Ofte heller ikke elsket.

Jeg ønsker at det skal komme tydelig frem at det var på grunn av kjærlighet til dem at vi måtte forlate dem. Det var fordi vi elsket dem for høyt til å ikke gi dem forsvarlige helsetjenester, og det var for å beholde vår integritet og ikke være en i rekken av dem som sviktet, at vi gikk.

Kommentarer til denne saken