Vi er i ferd med å gjøre noe jeg trodde var umulig

Av
DEL

MeningerVi er i ferd med å gjøre noe jeg trodde var umulig. Nabolag og nasjoner reagerer koordinert og lojalt for å løse en global krise, gjennom uvirkelig inngripende tiltak. Absolutt ikke uten feilskjær, og til en høy pris. I går la regjeringen hundre milliarder på bordet, bare her i lille Norge. Sannsynligvis er summen bare et utgangspunkt for hva det vil koste oss innen det er over. Men vi tror innsatsen er verdt det, for både menneskeliv og økonomi. Folk kjenner dette på kroppen, enten de er smittet eller ei. Derfor er vi allerede i gang med å stille opp for hverandre også. Det skal vi fortsette med. Det trengs.

«Vi har hørt det før,» tenkte vi da nyhetene først kom. Ebola, Sars, svineinfluensa. Vi skjønte det var alvorlig, men vi visste det likevel: Det er langt borte og det kommer aldri hit. Privilegerte Norge slipper alltid unna. Verden er blodig urettferdig på den måten, alternativet har hørt litteraturen og filmen til.

Så gikk dagene og ukene, og verken statsrådskifter eller reality-stjerner fikk viruset til å forsvinne ut i periferien slik vi er vant til. Da Danmark forrige onsdag stengte skolene gikk det opp for meg: Det hadde kommet hit. Det umulige hadde skjedd. Blodet pumpet fortere, alt det uvesentlige forsvant fra tankestrømmen.

Jeg var ikke mentalt forberedt, de færreste av oss var det. Men smittevernmessig har vi vært forberedt likevel. For fagmiljøene har heldigvis visst at trusselen var reell. Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt har planene ligget klare for utrulling. Jeg ser det på nært hold. Alle har, uansett utvikling, den samme oppgaven: Beholde roen, og følge de til enhver tid gjeldende råd og instruksjoner.

Og det ser faktisk ut til å fungere. Fordi vi, i hvert fall de aller fleste av oss, gjør som vi blir bedt om og håndterer de prøvelsene vi blir satt på, enten vi er renholdere eller rådmenn, Storting eller sykehjem, hjemmeskoleelever eller jurister, lærere eller lastebilsjåfører. Sammen er vi i ferd med å gjøre det umulige mulig. Men vi er bare så vidt i gang, det gjenstår å holde ut.

Det ligger noe grensesprengende i å gjøre det umulige. Uansett hvor langvarig og stor krisen blir, vil verden se annerledes ut når vi kommer ut i den andre enden. Vi vil få dyrekjøpte erfaringer som kommer til å prege oss for alltid. Det er bare å begynne å gjette på hvordan: Videomøter kommer til å bli den nye normalen for mange bedrifter og virksomheter som aldri helt kom i gang med det. Skolenes bruk av digitale virkemidler vil være løftet til nye høyder. Smittehensyn kommer til å vektes tyngre i alle avgjørelser. Den kollektive ansvarsfølelsen vil bli sterkere. Familiemedlemmer kommer til å leve så tett på hverandre som de aldri har gjort før, med de gevinster og utfordringer det vil gi.

Vi ferd med å gjøre det umulige. Det i seg selv gir grunn til håp, selv om utsiktene for ukene og månedene framover er usikre. Og dette vet jeg allerede for min egen del: Jeg har fått et annet syn på hva som er mulig.

Hans Martin Enger, gruppeleder i Nordre Follo MDG og varaordfører i Nordre Follo

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags