Vi kan ikke sitte og se på at utbyggerne tjener seg søkkrike mens ungdommen ikke klarer å skaffe seg eget tak over hodet

ENGASJERTE: Anna Solberg og Sigrid Goffeng.

ENGASJERTE: Anna Solberg og Sigrid Goffeng. Foto:

Av

Nå må noe gjøres. Våre lokalpolitikere må våkne opp og gjøre sitt for å løse disse problemene, mener innsenderne av dette debattinnlegget.

DEL

Meninger«Ja dette har vi venta på så lenge» - at ansvarlige lokalpolitikere i Follo tar opp hansken og viser vilje til å gjøre noe på dette feltet. Hurra!! Takk til Arbeiderpartipolitikerne Hilde Sønnervig og Liv Kristin Rundberget som nå ser at noe må gjøres for at de i Nordre Follo kan gi unge mennesker håp om å komme inn i egen bolig før de blir pensjonister. De henviser til at folk med inntekter på ca 450.000 ikke har muligheter til å komme seg inn på boligmarkedet fordi inntektene ikke strekker til. Det finns en del sosial boligbygging til fordel for de mest vanskeligstilte, heldigvis, men de over nevnte har ikke en sjanse med mindre foreldrene kan trå til.

Årsaken til dette ligger i måten husbyggingen fungerer på i dag da utbyggerne sitter med alle kort på handa og soper inn penger på det de har å selge. Kommunestyrer med sine administrasjoner lar humla suse og registrerer knapt uretten som blir begått mot de yngste boligkjøperne i markedet, med de problemene som følger med. Dette har det vært skrevet og snakket en hel del om, uten at ansvarlige myndigheter tar tak i problemene.

Vi som var unge på femti- og sekstitallet hadde svært lite å rutte med da boligbehovet meldte seg. Men det fantes ordninger som kom oss til hjelp: Boligbyggelagene og Husbanken. Vi kunne melde oss inn som boligsøkere og bli registrert, slik at når en bolig ble ledig, ville vi få retten til en leilighet. Her i Ås startet Boligbyggelaget en storstilt bygging av blokkleiligheter med lys og luft rundt, slik at da det ble vår tur, kunne vi flytte inn i en splitter ny 3 roms leilighet. For oss som hadde bodd på skrøpelige hybler i flere år, var dette som å komme i paradis. Her hadde vi alle fasiliteter med enkel standard og livet smilte til oss og de 11 andre unge familiene som fikk flytte inn. De var like lykkelige som oss.

Kravet til egenandeler var overkommelig og vi sto på for å overholde våre økonomiske forpliktelser, selv om det til tider var hardt. Vi greide det og i løpet av syv år fikk vi råd til å investere i eget hus, også dette bygd som borettslag. Dette ble flere år senere oppløst og vi ble selveiere. En fin ordning syntes vi da, men at byggelags leilighetene også fikk denne muligheten, førte til at de også fulgte prisutviklingen i boligmarkedet og ble derfor svært dyre. Og dermed hadde boligbyggelagene ofte utspilt sin rolle. Og det var meget uheldig fordi dette har ført til den boligpolitikken vi har i dag som er helt håpløs sett med unge øyne. For hva skal de gjøre? Og her er vi kommet til spørsmålet som ble stilt i forrige innlegg: Hvem har råd til?

Vårt svar er at dagens boligpolitikk er selvlåsende for denne gruppen boligsøkere som tilhører flertallet av de unge. Nå må noe gjøres. Våre lokalpolitikere må våkne opp og gjøre sitt for å løse disse problemene. Det som fungerte så godt før, må kunne fungere i dag med visse moderasjoner tilpasset vår tid. Vi kan ikke sitte og se på at utbyggerne tjener seg søkkrike mens ungdommen ikke klarer å skaffe seg eget tak over hodet. Vi oppfordrer derfor våre lokalpolitikere i alle partier her i Follo til å følge eksempelet til Hilde Sønnervig og Liv Kristin Rundberget om å sette fart i sine kommunestyrer for å komme i gang med en mer menneskevennlig boligbygging i våre kommuner.

Av Anna Solberg og Sigrid Goffeng

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags