Gå til sidens hovedinnhold

Vi set­tes sjakk matt av rus­re­for­men

For­slaget til rus­re­form et­ter­la­ter oss hel­se­sy­ke­plei­e­re nær­mest uten verk­tøy til å føl­ge opp ung­dom som ru­ser seg.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Re­gje­rin­gen la ny­lig frem sitt for­slag til rus­re­form. For­må­let med re­for­men er at per­so­ner som bru­ker nar­ko­ti­ka skal få til­bud om hjelp i ste­det for straff. Pa­ra­dok­set er at for ung­dom vil rus­re­for­men re­sul­te­re i mind­re hel­se­hjelp og opp­føl­ging enn i dag.

For­slaget in­ne­bæ­rer at bruk og be­sit­tel­se av en gitt meng­de nar­ko­ti­ka ikke len­ger skal være straff­bart. I ste­det skal de som bru­ker nar­ko­ti­ka møte for en råd­giv­nings­en­het for en sam­ta­le og kart­leg­ging av egen rus­bruk. Om man ikke mø­ter, kan man få et ge­byr. Sam­ta­len med råd­giv­nings­en­he­ten er de­fi­nert som hel­se­hjelp. Det in­ne­bæ­rer at sam­ta­len og even­tu­ell vi­de­re opp­føl­ging vil være fri­vil­lig, også for ung­dom. Er bar­net un­der 15 år kan fore­sat­te sam­tyk­ke på veg­ne av den unge.

I dag får ung­dom som på­gri­pes for bruk og be­sit­tel­se av nar­ko­ti­ka, til­bud om å inn­gå i en rus­kon­trakt i ste­det for å få en straf­fe­re­ak­sjon (prikk på rul­le­bla­det og en mu­lig bot). Kon­trak­ten går ut på at ung­dom­men for­plik­ter seg til å hol­de seg rus­fri. Det­te do­ku­men­te­res gjen­nom urin­prø­ver. Ung­dom­men skal også føl­ges opp med sam­ta­ler med oss hel­se­sy­ke­plei­e­re der de re­flek­te­rer rundt egen rus­bruk og hvor­dan det­te på­vir­ker li­vet de­res. Gjen­nom dis­se kon­trak­te­ne får man­ge også hjelp med ar­beids­tre­ning, til å full­fø­re sko­le, fri­tids­ak­ti­vi­te­ter og til å få et rus­fritt nett­verk.

Som hel­se­sy­ke­plei­e­re ser vi hvor­dan da­gens ap­pa­rat bi­drar til at man­ge ung­dom får hjelp til å få li­vet på rett kjøl. Det­te er ung­dom som selv ikke ser, el­ler er eni­ge i, at rus­bru­ken de­res er pro­ble­ma­tisk, i hvert fall ikke inn­led­nings­vis. Det er ikke så rart. Også for voks­ne tar det lang tid før man er vil­lig til å inn­se at ru­sen har fått en for stor plass i li­vet.

Vi hel­se­sy­ke­plei­e­re er be­kym­ret for at re­gje­rings rus­re­form fra­tar oss vir­ke­mid­ler vi dag­lig ser fun­ge­rer godt, uten at dis­se er­stat­tes. Det åp­nes rik­tig­nok for at rus­kon­trak­ter kan fort­set­te, men uten at det lig­ger noen in­sen­ti­ver for å gå inn i el­ler til å full­fø­re et slikt opp­føl­gings­løp. De mest res­surs­ster­ke ung­dom­me­ne, som har for­eld­re som tar bar­nas rus­bruk på al­vor, er de som vil kom­me best ut av det­te. Men for de som stre­ver mest, er det lite vi kan gjø­re in­nen­for ram­me­ne av rus­re­for­men.

Er­fa­ring har også vist oss at res­surs­ster­ke for­eld­re også kan opp­le­ve ut­ford­rin­ger å kun­ne hjelpe ung­dom­men sin, om opp­føl­ging skal være fri­vil­lig. Om ung­dom­men ikke inn­ser be­ho­vet for hjelp og tak­ker nei, mis­ter også for­eld­re et verk­tøy for å hjelpe ung­dom­men.

Rusreformforslaget har man­ge gode in­ten­sjo­ner. In­gen vil straffe rus­av­hen­gi­ge, hel­ler ikke vi. Men for­slaget er for lite fer­dig­tygd og har for få vir­ke­mid­ler til å hjelpe ung­dom som sli­ter. Der­for set­ter vi nå vår lit til Stortingets be­hand­ling av re­for­men: dere må hjelpe oss å hjelpe ung­dom­men.

Kommentarer til denne saken